LETTKRENKET: En samtale med Miss Piggy fra Muppet Show endte kjapt i krenkelse, krangel og represalier. Foto: AP Photo/Jacquelyn Martin
LETTKRENKET: En samtale med Miss Piggy fra Muppet Show endte kjapt i krenkelse, krangel og represalier. Foto: AP Photo/Jacquelyn MartinVis mer

Politisk Muppet Show

Om politikere ikke blir enige om noen spilleregler og retningslinjer for hvordan den politiske debatten skal foregå, så får det konsekvenser.

Meninger

Det første jeg husker av norsk politikk er Kåre Willoch i debatter med Gro Harlem Brundtland på NRK TV. De hadde begge særegen stil og Willoch sto for en tørr humor jeg forbinder med høyrepolitikere. Selv har jeg aldri stemt Høyre eller Arbeiderpartiet, men som mange andre har jeg en dyp respekt for politikere som kommunisere på en dannet måte. Willoch og Brundtland hadde klasse.

Spaltist

Tonje Gjevjon

er billed- og preformancekunstner.

Siste publiserte innlegg

Samtiden, verden og det politiske spillet har endret seg. Akkurat nå føler jeg at jeg har sovet i hundre år og våknet til en absurd virkelighet der Muppet Show har kuppet det politiske Norge. Det er russiske tilstander og Drama O Rama i regjeringen og på Stortinget.

Det toppet seg da justisminister Sylvi Listhaug la ut facebookmeldingen: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Mange, inkludert statsminister Erna Solberg reagerte på den meldingen. Men vi må spole tilbake. For så langt i 2018 har den ene skandaleoverskriften avløst den andre. Rett før Listhaug tok all plass med facebookmeldingen var det stortingspresident Olemic Thommessen som hadde følgespotten på seg. Thommessen forsøkte i god rakrygget Kremlstil å forklare hvorfor han som øverste leder for byggesaken til Stortinget ikke var klar over at byggeprosjektet var blitt tidenes budsjettsprekk. Han pekte i øst og vest for å finne noen å legge skylden på og klorte seg fast til en mast full av glidemiddel før han gled sakte men sikkert mot avgrunnen.

Før det igjen var det den politisk lovende Kristian Tonning Riise fra Unge Høyre sin tur. Tonning Riise hadde en rekke varslinger om upassende oppførsel mot kvinnelige ungdomspolitikere, men fikk herje på i flere år før partiledelsen reagerte.

Men 2018 startet med varslene mot Trond Giske. Det synliggjorde en maktkamp i Arbeiderpartiet der jakten på Hadia Tajik som sto opp for varslerne var åpenlys. For min del toppet Giskesaken seg da Giske etter å ha gått av som nestleder kommer hjem til stående applausl i Trøndelag Arbeiderparti. Som de fleste andre er jeg for at folk skal få en ny sjanse, men det må være lov å minne om at det finnes et yrkesliv utenfor partiet og poltikken.

Noe er sjukt i det politiske Norge. Det er som om et virus har slått ut det siviliserte i oss og gitt den primitive neandertaleren fritt spillerom. Og hva har skjedd med vår toleranse for å tåle politisk uenighet? Man skulle tro de fleste ønsket seg en enpartistat.

Men midt oppi dette politiske freakshowet der spytteklysene sitter løst er det én politiker som fremstår som normal. Han bruker begreper som tillit og anstendighet, snakker om ansvar og form. Der andre går for langt er han måteholden. Han lar seg ikke friste til å runke i på adjektivene eller slå mynt på situasjonen. Å høre Krf leder Knut Arild Hareide snakke om situasjonen omkring Listhaugsaken har vært rene frelsen.

Men bildene av Listhaug som sitter som et offerlam omringet av blomsterbuketter litt sånn Tonya Harding -style sitter fortsatt på netthinnen. Og på pressekonferansen da hun gikk av som justisminister klinker hun til igjen og hevder at Jonas Gahr Støre Ikke er egnet til å være statsminister. Hva er poenget Listhaug? Frp og Ap er to politiske partier som ønsker å utvikle to ulike samfunn. Politiske partier har ulike løsninger og Ap og Frp vil ikke i samme retning. Sånn er det i et demokrati. Å peke på Gahr Støre og hevde at han ikke er kompetent til å styre landet er ikke et politisk standpunkt, det er Listhaug som bedømmer Gahr Støre sine personlige egenskaper. Listhaug avløses av Per Sandberg som blir vår nye justisminister. Her skal det ikke røykes noen fredspipe.

Politikerne har selv tøyd rammen for hvordan de kan opptre som politikere. De konstruerer et ofte nedlatende skremselsbilde av hva en fremtid med den andre fløyen vil bringe og pisser på hverandre for å markere styrke. På Dagsnytt 18, mandag 19. mars tok det helt av. Ikke engang programleder Fredrik Solvang klarte å stoppe debattantene fra å snakke i munnen på hverandre. En kort oppsummering av debatten: «Dette er løgn», «mangler folkeskikk», «lyver skamløst», «propaganda», «tillegger Listhaugs intensjoner», «snakke med innestemme», «det er innenfor et normalt anstendig Høyre», «er dette ironisk?», «er dette et humorprogram», «Sovjet». Og til slutt programleder Solvang: «jeg vet ikke hvor lurt dette var».

På Dagsnytt 18 onsdag 20. mars pekte Bent Høie og Siv Jensen på oss, befolkningen, som påskudd for å ikke ville snakke mer om Listhaugsaken. Folk er lei av saken, nå må vi drive med politikk sa de. Men om politikere ikke blir enige om noen spilleregler og retningslinjer for hvordan den politiske debatten skal foregå så får det konsekvenser. Den tonen som er i ferd med å etablere seg, ja som til og med forsvares og forveksles med å være frisk og frekk bryter ned tilliten mellom politikere og folk. Politisk spill og politikere som pisser på hverandre skaper ikke tillit, men apati. Jeg er sikkert mer pessimistisk enn de fleste, men jeg håper likevel politikerne våre skjønner at det å ha politiske verv også handler å være forbilde og vise vei med hensyn til hvordan vi kan lære kunsten å debattere, argumentere saklig og være tydelig og anstendig med glimt i øyet. For vi er vel ikke der at vi synes det er greit med folkevalgte som sier «Grab them by the pussy».