ULOVLIG: «Flere russere er blitt tiltalt bare for å ha stått på offentlige områder med skilt som støtter LHBT-bevegelsen», skriver Oxford-professor Healey. Bildet viser den russiske homoaktivisten Nikolaj Aleksejev, som blir slått av en motaktivist under en markering for LHBT-rettigheter i Moskva. Foto: NTB Scanpix
ULOVLIG: «Flere russere er blitt tiltalt bare for å ha stått på offentlige områder med skilt som støtter LHBT-bevegelsen», skriver Oxford-professor Healey. Bildet viser den russiske homoaktivisten Nikolaj Aleksejev, som blir slått av en motaktivist under en markering for LHBT-rettigheter i Moskva. Foto: NTB ScanpixVis mer

Politisk regissert homohat

Russisk homofobi er ledd i en nøye planlagt kampanje med geopolitiske overtoner.

Meninger

OL i Sotsji har satt verdens søkelys på Russlands lov fra 2013, som forbyr «propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner» blant barn. Loven undergraver friheten til det lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelle (LHBT) samfunnet i Russland. Politiet kan nå tolke enhver nøytral eller positiv uttalelse om LHBT-livsførsel, som kan bli sett av et barn eller av mindreårige, som ulovlig «propaganda». LHBT-pride marsjer, offentlige demonstrasjoner, og til og med vindusutstillinger i bokbutikker: Alle er nå potensielt lovstridige. Hvorfor har Putins regjering vedtatt en såpass aggressiv anti-homofil politikk?

Russlands lovgivning mot homoseksualitet har en lang historie, som strekker seg tilbake til tsar Ivan den grusomme. I det nittende århundret var mannlig homofili en forbrytelse som var straffbart med sibirsk eksil. Vladimir Lenin avskaffet denne loven, kort tid etter den russiske revolusjon i 1917. I en periode kunne det virke som om den sovjetiske «seksuelle revolusjonen» også inkluderte toleranse overfor homoseksualitet, som en normal menneskelig variasjon.

Moderne, statlig homofobi i Russland begynte da Josef Stalin igjen kriminaliserte homoseksualitet i 1933. Det hemmelige politiet hadde fortalt ham om hemmelige homofile grupperinger, som drev utstrakt «demoralisering» av arbeiderklassen. Stalin reagerte med sin sedvanlige bryskhet: «Disse kjeltringene må få eksemplarisk straff», skrev han, og beordret at anti-homofililoven skulle bli gjeninnført. Dette utløste en bølge av arrestasjoner. Mange menn ble overvåket av politiet, mens andre ble angitt av naboer og medarbeidere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Loven forble rettskraftig fram til 1993. Det anslås at så mange som 50 000—60 000 menn ble ofre for forbudet mot mannlig homoseksualitet. Å være lesbisk ble ansett som sjeldent, og uansett ikke «smittsomt». Det lille antallet av kvinnelige homofile som ble oppdaget ble vanligvis «behandlet» av psykiatere.

Millioner av sovjetere støttet på homoseksualitet i Gulag-arbeidsleirene. Mellom 1930 og 1950 huset disse avsidesliggende leirene inntil 2,5 millioner fanger, og det store flertallet av de innsatte var menn. De fleste av fangene var kriminelle, og en subkultur for mannlig seksuelt misbruk herjet leirene. Denne kriminelle subkulturen var brutal, og særlig sett fra ståstedet til de «politiske» fangene, som i hovedsak var fra intelligentsiaen, og som var ofre for Stalins store terror.

Rundt 20 millioner mennesker passerte gjennom Gulag-systemet under Stalin. Tilnærmet alle disse så eller hørte om homoseksuell vold, selv om de ikke opplevde det personlig. Innvirkningen på holdningene mot homoseksualitet var skarp, selv etter at Gulag-systemet ble reformert på femti- og sekstitallet. De overlevende «politiske» fangene så ikke på homoseksuelle som ofre for den stalinistiske volden, men som et motbydelig trekk ved den «infernoen» de selv hadde måttet utstå.

Etter Stalin døde i 1953, ble tusenvis av diktatorens lover opphevet. Loven som forbød mannlig homofili ble imidlertid forsterket, etter en hemmelig instruks fra politiministeriet i 1958. Sovjetiske arkiver viser at embetsmenn bekymret seg for at homoseksualitet ville «spre seg» fra arbeidsleirene til samfunnet for øvrig. Dette ville medføre seksuelt overførbare sykdommer og en lavere fødselsrate, mente man.

Mellom seksti- og åttitallet fanget politiet i sovjetiske byer de homofile. Disse ble arrestert eller gjort til tystere. Kriminelle gjenger lurte homofile inn i kompromitterende situasjoner, hvorpå de presset dem for penger eller mishandlet dem. «Liberale» jurister og menneskerettighets-«dissidenter» forsvarte ikke LHBT-rettigheter.

I 1993 avskaffet daværende president Boris Jeltsin Stalins lov mot mannlig homofili. Dette var ledd i en pakke med «europeiske» tiltak, som ble gjennomført uten noen foregående diskusjon. Selv om det foregikk en «seksuell revolusjon» i russisk media, var det likevel ingen nasjonal debatt om Russlands LHBT-borgere før nesten 20 år seinere. Folk var mest opptatt av overgangen til et kapitalistisk samfunn. Russerne hadde nok vanskeligheter med å få «demokratiseringen» og «europeiseringen» til å fungere.

En viktig reaksjon kom fra den russisk-ortodokse kirken (ROK). Kirken skaffet seg en ny posisjon som en framtredende røst i det nasjonale liv. Ortodoks lære forkynner ideen om Russlands eksepsjonelle skjebne, som et land hvis oppgaver er å lede både kristendommen og verden for øvrig. Under nittitallet og det tidlige 2000-tallet vendte politikere seg gradvis mot ROK som en kilde til legitimitet, og som en nasjonal ideologi som kunne erstatte den forlatte kommunismen. Kirkens ideologi kunne også dempe den allmenne misnøyen, og sinnet mot den mislykkete innføringen av «demokrati» og «europeiske» verdier.

Etter at Vladimir Putin inntok presidentembetet i 2000, begynte konservative og nasjonalistiske politikere å rope etter en lov som skulle forby «propaganda for homoseksualitet». Putins folk hørte etter, men syns ideen var vanskelig å gjennomføre. De konservative skjerpet sitt politiske språk, og særlig på lokalt nivå. I Moskva ble gay pride-parader forbudt ved gjentatte anledninger. Religiøse ledere fordømte paradene i voldelige ordelag. De konservative fremmet «tradisjonelle seksuelle relasjoner», og skapte et inntrykk av at LHBT-personer var noe fremmed i russisk historie. En nasjonal debatt om LHBT-borgerskap hadde begynt, men på svært fiendtlig grunnlag.

Russlands nylige bølge av politisk homofobi er en nøye planlagt kampanje med både en hjemlig og en internasjonal bestanddel. Kampanjen virker planlagt for å distrahere det allmenne sinnet over den økonomiske krisen i Russland. I 2011 ville apparatet rundt Putin relansere ham. Målet var å føre velgerne tilbake til Putin, som søkte gjenvalg som president i 2012. Relanseringen brakte kirken nærmere staten, som inkluderte kirken i utformingen av statens nye sosialpolitikk. I dag har Kreml fått en ny narrativ som fremmer «tradisjonelle familieverdier», for å overbevise russerne om at de bryr seg om deres hverdagslige problemer. Det samme budskapet blir også fremmet overfor Russlands internasjonale samarbeidspartnere.

I 2011—2012 begynte regionale forsamlinger styrt av Putins eget parti, Forent Russland, å innføre lokal lovgivning som forbød «homoseksuell propaganda blant mindreårige». Lovene var identiske overalt, og lokale LHBT-protester ble slått hardt ned på. Denne koordinerte kampanjen banet vei for den nasjonale loven, som ble innført i juni i 2013. Loven forbyr «propaganda [blant mindreårige] for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner». Denne uklare formuleringen erstattet en opprinnelig liste med identitetsbaserte seksuelle orienteringer (homofil/biseksuell/lesbisk/transkjønnet), for å dempe innvendinger fra menneskerettsforkjempere.

Elena Mizulina, som er formann for den parlamentariske komiteen for kvinner og familie i Statsdumaen (det russiske underhuset, red.anm.), fremmet loven i russisk media gjennom hele 2013. Mizulina er en drivkraft bak den øvrige kampanjen for «tradisjonelle familieverdier». I flere intervjuer har hun koblet homoseksualitet, biseksualitet, og lesbisk og transkjønnet identitet med pedofili. Når Russlands få liberale politikere og kommentatorer våget å sette spørsmålstegn ved denne koblingen, anklaget hun dem for å stå i ledtog med «den pedofile lobbyen». Hun insisterte imidlertid på at loven ikke var «homofob», bare at den fremmet «tradisjonelle familieverdier». Det var Mizulina som banet vei for det språket Putin har benyttet seg av de siste månedene.

Propaganda-loven har hatt umiddelbar virkning. I juli 2013 ble en gruppe nederlandske LHBT-aktivister arrestert og utvist fra Russland. Flere russere er blitt tiltalt bare for å ha stått på offentlige områder med skilt som støtter LHBT-bevegelsen. Russlands internett-tilsyn har rekruttert homofobe psykologer, som er satt til å undersøke LHBT-nettsteder. Nylig uttalte de at å publisere lister med berømte, historiske LHBT-personer (Tsjajkovskij? Elton John?) er skadelig for barns utvikling, og må forbys.

I sin årlige tale
til Russlands føderale forsamling (nasjonalforsamlingen, red.anm.), understreket Putin Russlands tradisjon for å ivareta «tradisjon» mot «abstrakte, spekulative ideer, i strid med majoritetens vilje, som ikke godtar ... revisjon av verdier.» Han påsto at Russland «forsvarte tradisjonelle verdier ... verdiene til tradisjonelle familier», i en verden hvor alternativet var «kjønnsløst og ufruktbart».

Denne kunngjøringen om seksuell konservatisme kom, ikke tilfeldig, i den delen av Putins tale som var viet til Russlands utenrikspolitiske strategi, og særlig overfor Midtøsten og Afrika. Putin vil bygge en koalisjon av sosialt konservative stater, som er bundet sammen av sin fiendtlighet mot kvinners og LHBT-rettigheter. Demokratiske stater må tenke nøye over hvordan de skal reagere på denne økende, og potensielt kraftige, anti-menneskerettslige retorikken fra et selvsikkert Russland.

Kronikken er skrevet for Dagbladet, og oversatt av Lars-Christian U. Talseth