BØR ALLE MED? Ønskene om bredest mulige forlik på stadig flere områder vil ikke akkurat sprite opp politikken. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix
BØR ALLE MED? Ønskene om bredest mulige forlik på stadig flere områder vil ikke akkurat sprite opp politikken. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpixVis mer

Politisk risikoprosjekt

Ønskene om forlik på kjerneområder visker ut forskjellene i politikken, skriver Stein Aabø.

Kommentar

På store, viktige områder i politikken vil det ofte inngås brede forlik. Det gjelder for eksempel i klimapolitikken og i utformingen av nye pensjonsordninger. Det har også dreid seg om sysselsetting og skatt. Oftest er det sittende regjeringer som initierer størst mulig enighet på Stortinget. Dermed får de spikret egen politikk samtidig som opposisjonspartiene bindes opp til den sunne fornuft. Argumentasjonen er hensynet til stabile vilkår for enkeltmennesker og virksomheter. Et valg og et regimeskifte skal ikke endre rammevilkårene for bedrifters og personers viktige valg. Det er selvsagt mye fornuft i det.

Vi husker skattereformene av 1992 og 2006. Begge har gitt stabile rammevilkår en stund. Og begge reformer har tatt sin tid å gjennomføre.

Vi husker også sysselsettingskommisjonen som la fram sin rapport i 1993. Den var først foreslått av daværende KrF-leder Kjell Magne Bondevik. Men kommisjonen ble gjennomført under Gro Harlem Brundtlands regjering. Partileder Thorbjørn Jagland og LO-leder Yngve Hågensen hadde betydelig innflytelse på kommisjonens mandat og sammensetning. Tidligere finansminister Per Kleppe ledet utvalget og det hele fikk preg av å være et sosialdemokratisk prosjekt.

Nok en gang er en KrF-leder ute med ønske om et bredt forlik. Knut Arild Hareide vil ha et nytt forlik om skattepolitikken. Han uttrykker samtidig skepsis til de store skattelettelsene som Høyre og Fremskrittspartiet går inn for. Til Klassekampen sier han at han er «uroet over hva større forskjeller kan gjøre med det norske samfunnet». I den økonomiske politikken ligger KrF mye nærmere Arbeiderpartiet. Hareide og hans parti er trygt plassert i sentrum av norsk politikk. Får KrF lagt premissene for fred mellom fløyene, har partiet lykkes. Faktisk er partiet mer enn andre avhengige av gyldne kompromisser, siden partiet er et Norge i miniatyr, med høy og lav, lek og lærd innenfor sin sympatiskare, holdt sammen av gudstro og verdikonservatisme.

Den nye Ap-lederen, Jonas Gahr Støre, har stilt seg positiv til invitten. Trolig av flere grunner. Skal Ap gjenerobre regjeringsmakt og politisk hegemoni, må velgerne skimte en realistisk flertallsallianse i horisonten. Det kan skje gjennom et samarbeid mellom Ap og KrF, hvor langt unna en slik allianse enn måtte befinne seg. Alle forsøk på flørt og insistering om likheten mellom arbeiderbevegelsens solidaritet og kristenfolkets nestekjærlighet har hittil falt til jorden. Hareide er fornøyd som støttespiller for de blå-blå. Det vil han trolig være også om det underlige skulle skje at partiene på Stortinget nærmer seg hverandre og tilslutt inngår forlik om en ny skattepolitikk.

Under Arendalsuka, gikk Støre selv på banen med ønske om at partiene samler seg om det det de er enige om i skolepolitikken. Dermed er det formulert ønsker fra Norges største parti om samling både i skatte- og i skolepolitikken.

Det er spesielt. Tidligere Høyre-leder Jan Petersens gjorde suksess i 2001-valgkampen da han brukte begrepsparet «skatt og skole», som oppskrift for et godt resultat.

Begge områder skiller hovedmotstanderne i norsk politikk. Høyre vil ha mindre skatt og mer variert skole. Ap vil ha mest mulig til fellesskapet på begge områder.

Gjenreisingen av Høyre har skjedd gjennom å bli mer som Ap. Ap’s eventuelle gjenerobring av regjeringsmakta vil neppe skje ved at partiet blir mer som Høyre. Inngår partiene kompromisser på begge disse områdene, vil det store skillet gå mellom styringspartiene (inklusive KrF) og fristerpartiene SV og Frp.

Kanskje var Støres ønsker om samarbeid i skolepolitikken situasjonsbestemt, nå som streiken pågår og frustrasjonen over den fastlåste situasjonen er stor. Kanskje er Støres ønske om et skattekompromiss også situasjonsbestemt, nå som alle venter på det Ap-utnevnte Scheel-utvalget.

Men hvis en Ap-leder ikke kan hamre på høyresidas skattelettelser og gå hardt ut mot flere privatskoler, hva skal han da slåss mot?

Nå vil ikke et ønske om et kompromiss ende i samlende realiteter. Støres utspill er utvilsomt gjennomtenkt. Vi må anta at det ligger en klar strategi bak. En mulig gevinst kan være at regjeringen bremser endringen i skattelettelser som kan gi Ap problemer på sikt. Kanskje vil bestrebelser om samarbeid holde brennbare og ideologiske temaer varme. Uansett er iveren etter stadig flere forlik en politisk risikosport.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.