HAT MOT «ELITEN»: Ledere som nederlandske Geert Wilders, franske Marine Le Pen og tyske Frauke Petry spiller på islamfrykt, uspesifikk globaliseringsmotstand, innvandringsmotstand og hat mot «eliten». Foto: Michael Probst / AP / NTB Scanpix
HAT MOT «ELITEN»: Ledere som nederlandske Geert Wilders, franske Marine Le Pen og tyske Frauke Petry spiller på islamfrykt, uspesifikk globaliseringsmotstand, innvandringsmotstand og hat mot «eliten». Foto: Michael Probst / AP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Ressentiment

Politisk selvforgiftning

Ressentiment er i ferd   med å bre seg som en epidemi over dagens Europa. 

Meninger

Har du noen gang blitt utsatt for urett og motgang i livet? En lammende følelse av å sitte fast i et uføre mens andre, som har kommer lettere til det, seiler forbi? Men bare vent; en dag skal du vise dem. En dag skal de få svi. Da er du rammet av ressentimentet. Og du er ikke alene. Ressentiment er nemlig i ferd med å bre seg som en epidemi over dagens Europa. Kan utviklingen ennå stanses?

Torgeir Skorgen
Torgeir Skorgen Vis mer

Ressentiment er både en psykologisk tilstand og en politisk innstilling som fører til gradvis selvforgiftning av individer og samfunn. Tilstanden er ofte uttrykk for mindreverdighetskompleks, frustrasjon eller frykten for å falle nederst på den sosiale rangstigen. Den som rammes opplever en blanding av frykt, sinne, bitterhet og hevngjerrighet som tapper en for energi og handlekraft. I stedet rettes sinnet mot andre individer eller grupper som oppleves som provoserende fordi de lever og tenker annerledes enn en selv og derfor truer ens verdier og selvbilde.

Filosofen Nietzsche antok at ressentimentet var et moralsk opprør som oppsto blant et kuet slavefolk uten mot og krefter til å frigjøre seg selv skape sine egne liv. I stedet dyrket slavene hatet og misunnelsen mot dem som hadde mot, styrke og fantasi til å omfavne livet. Men å forklare ressentimentet utelukkende med personlig feighet og svakhet ville være en overforenkling. I politisk sammenheng er ressentimentet også et tanke- og reaksjonsmønster som kan påføres en befolkning av politiske ledere. Det skjer når politikere gir legitimitet til hat, fremmedfrykt og nører opp om fiendebilder i stedet for å løse felles problemer. Det politiske ressentimentet lover endring, men fører ofte til mer avmakt hos tilhengerne fordi jakten på syndebukker blir viktigere enn å bedre ens egen situasjon.

Slik fører det politiske ressentimentet også til økt splittelse og til en brutalisering av det offentlige ordskiftet: «La oss kalle en spade for en spade», sier man da. En spade kan som kjent både brukes som graveredskap og til å slå andre i hodet med. Fra liberalt hold blir det av og til hevdet at skitne debatter er en nødvendig ventil for å lette det indre politiske trykket i samfunnet. Men dette forutsetter et nullsumspill. Man kunne like gjerne hevde at luften blir bedre ved at man slipper ut stadig mer kloakk. Ventilmetaforen tilslører også den kjensgjerningen at ressentiment ovenfra fører til økt vold og hatkriminalitet mot minoriteter i samfunnet. Det har vi sett eksempler på både i USA og Storbritannia den siste tiden.

Ressentimentet virker ikke bare splittende og brutaliserende på en befolkning; det er også smittsomt. Mange europeiske land er i dagens situasjon utsatt for ressentiment fra to motsatte hold som gjensidig bekrefter og forsterker hverandre. Til dagens høyrepopulisme hører motstand mot globalisering og innvandring, forakt for eliter og frykten for islam. Dermed gir høyrepopulismen også næring til et motsatt ressentiment innad i minoritetsmiljøer som fortsatt føler seg som «gjester» i sine europeiske hjemland over generasjoner. Første generasjon innvandrere gikk ofte inn i dårlig betalte rutinejobber etter mangelfull språkopplæring. Mange trengte hjelp fra sine egne barn for å kunne kommunisere med lege, skattemyndigheter og arbeidsgivere, som derfor behandlet dem nedlatende.

Dette undergravde den oppvoksende generasjonens respekt for sine egne foreldre og påførte dem ydmykelse og skam på deres vegne. Og et ressentiment mot en stat som tok imot dem uten å forklare dem hvordan samfunnet fungerte. I dag er noen av disse sinte unge mennene og kvinnene målgrupper for islamistisk propaganda, særlig via internett. Ekstremistgrupper som IS forsøker systematisk å overbevise dem om at Europa er gjennomsyret av rasisme og islamofobi, og derfor aldri kan bli noe blivende hjem for muslimer: Kom til Kalifatet! Slik forvandles det latente ressentimentet til et politisk hat mot Europa som i neste omgang kan legitimere vold. Hatretorikken er et politisk dop som virker avhengighetsskapende over tid og som de islamistiske og høyrepopulistiske bevegelsene har felles.

Ledere som Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry spiller på islamfrykt, uspesifikk globaliseringsmotstand, innvandringsmotstand og hat mot «eliten». Valget i Nederland, hvor Wilders frihetsparti ble snytt for det varslede valgskredet, viser at det nytter å mobilisere demokratisk bredt og argumentere fornuftig mot ressentimentet. Politiske ledere må ikke falle for fristelsen til å snakke populistenes språk, f. eks. ved å kaste seg på den tilslørende kritikken av «elitene» på vegne av «folk flest».

«Folk flest» trenger en debatt om utfordringene og mulighetene globaliseringens former skaper for samfunnet og den enkeltes liv og om farene ved ressentimentet. De fleste nyter godt av menneskerettigheter, verdenshandel og åpnere grenser. Samtidig fører den økonomiske globaliseringen med seg nye eierstrukturer. Sentralisering av makt og bevegelig kapital til at faglige rettigheter svekkes, arbeidsplasser trues, bedrifter flagges ut og at lønninger blir stående stille for utsatte grupper. Å angripe «eliten» for den økonomiske globaliseringens negative utslag er en avledningsmanøver fra enkelte kapitaleliter som ikke lenger tjener så mye på globaliseringen som de forventet. I stedet mobiliserer de nye grupper av ressentimentsborgere i et politisk felttog mot syndebukker som flyktninger, muslimer, akademikere og kulturarbeidere.

Ressentimentet dyrker mindreverdighet, avmakt, splittelse og politisk hat, men tilslører de egentlige mekanismene som fører til sosial usikkerhet eller tap av verdiget. Det bør i stedet møtes med kunnskapsformidling, argumenter og en ny inkluderende patriotisme og verdighetspolitikk. Eller med Simon Wiesenthals ord: «Det motsatte av hat er ikke kjærlighet, men likegyldighet.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook