Politisk selvmordsbomber

Inger Lise Hansen satset sitt politiske liv på å sprenge KrF-ledelsen. Og lyktes.

UTSPILL: Kristelig Folkepartis nestleder Inger Lise Hansen har ikke klarert sine ulike utspill med den øvrige partiledelsen.
Foto: Jørn H. Moen
UTSPILL: Kristelig Folkepartis nestleder Inger Lise Hansen har ikke klarert sine ulike utspill med den øvrige partiledelsen. Foto: Jørn H. MoenVis mer

DET VIL KNAPT være stein igjen på stein i KrF-ledelsen etter neste landsmøte. Dagfinn Høybråten går av som leder. Knut Arild Hareide trer inn. Trolig er lederskiftet påskyndet av Inger Lise Hansens herjinger. Mye tyder på at hun har vært seg bevisst på at hennes ulike stunt ville koste henne plassen som nestleder. Men målet var åpenbart å gjøre vei i vellinga og bryte opp noe hun oppfattet som tilstivnet.

Trolig vil det være plass til nestleder Dagrunn Eriksen i en ny ledertrio. Hun har solid støtte fra fylkeslagene. Men — for å holde oss til bildet — hun er ikke akkurat laget av stein.

Inger Lise Hansen har brukt all sin kapital på sitt oppgjør med Høybråten og partiet. Hun ble valgt med Kjell Magne Bondeviks varme støtte og anbefaling. Hun representerte ungdom og urbane verdier i en grå og konservativ ledelse. Hun har hatt medieappell, litt fordi hun er utypisk som KrF-politiker, men mest fordi hun har vært opprørsk og utilgivelig klar i sin tale. Til tross for dette har hun ikke lyktes med å være en velgermagnet for nye velgergrupper. Hadde hun brakt KrF opp til gamle høyder og fått kreditt for det, ville ikke «partidyret» hatt styrke til å hevne seg. Man vraker ikke en vinner. Men man kan stanse en granatkaster med svak oppslutning. Det er det 15 av 19 fylkeslag i praksis nå gjør når de nå vraker henne. Partiets valgkomité jobber ikke i et vakuum. Gårsdagens utgave av Dagsavisen vil trolig være med på komiteens første møte i dag når fylkeslagenes forslag til nestledere skal gjennomgås.

Nå er det verken fylkeslagene eller valgkomiteen som bestemmer hvem som skal bli partiets to nestledere. Det skal landsmøtet gjøre. Men det ville være et mirakel om Hansen skulle klare å vinne støtte på tross av anbefalinger fra de nevnte organer. Partiet leter nå etter personer som kan virke samlende og som er lojal overfor partiet og partilederen. Ingen av disse begrepene er lett å assosiere med den ildsprutende Hansen.

På en måte lider hun samme skjebne som Rune Gerhardsen. Også han hadde stor politisk kapital og medietekke. Også han kom med kontroversielle utspill. Også han utfordret ledelsen og partiet. Gerhardsen gikk aldri tjenestevei. Han var utålmodig og handlet. Men han ble straffet for sin egenrådighet. Han ble verken statsminister, statsråd, stortingsrepresentant eller partileder. I likhet med Hansen hadde han ikke en tilstrekkelig stor maktbase i partiet til å vinne fram der han måtte vinne fram: på landsmøtet. Begge har vært litt for moderne for sine partier. Men begge har fått utrettet saker og ting i politikken.

Jeg kunne nevnt tidligere SV-leder og nåværende statsråd Erik Solheim i samme slengen. Også han løp litt for fort for partiet og ble straffet for det. Han har imidlertid gjenerobret autoriteten han satte på spill og er for lengst rehabilitert. Derfor kan det være et liv etter døden — også for Hansen.