Politisk spydspiss med tvilsom legitimitet

FNs Kvinnekomité ga Norge kritikk for ikke å ha inkorporert kvinne- konvensjonen i menneskerettsloven av 2003. Også den rødgrønne regjeringen er taus om saken, skriver Anne Hellum.

REGJERINGEN LANSERER i dag Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeid. Planen skal fremme utvikling, fattigdomsbekjempelse og demokrati gjennom realiseringen av kvinners internasjonale menneskerettigheter. FNs kvinnekonvensjon utgjør det menneskerettslige fundament for planens fire hovedmål. Disse er økt politisk og økonomisk deltakelse, styrket vern mot vold og beskyttelse av seksuelle og reproduktive rettigheter. 180 stater er i dag parter til FNs kvinnekonvensjon, CEDAW, herunder de fleste av Norges samarbeidsland. Handlingsplanen er et utenrikspolitisk løft. Regjeringen forplikter seg til å være en pådriver for kvinners rettigheter også på områder hvor vernet mot kjønnsdiskriminering kommer i konflikt med kulturelle og religiøse normer blant bilaterale eller multilaterale samarbeidspartnere. Sentralt står adgang til seksualopplysning og prevensjon for kvinner og tenåringsjenter, tilgang på trygge og legale abortmuligheter og avskaffelse av diskriminering på grunn av seksuell orientering. Dette er en betimelig og nødvendig prioritering fra regjeringens side. I mange av Norges samarbeidsland i Asia, Afrika og Latin Amerika er abort og homofili kriminalisert mens familieplanlegging er forbeholdt gifte kvinner. USA har gjennom allianser med religiøse regimer verden over svekket det internasjonale arbeidet med å styrke kvinners reproduktive rettigheter både i og utenfor FN. Innskrenkninger i kvinner og jenters reproduktive selvbestemmelsesrett er et grunnleggende problem i utviklingssammenheng idet de slår bena under retten til utdanning, arbeid og politisk deltakelse.

NORGES PÅDRIVERROLLE på kontroversielle områder stiller store krav til vår egen troverdighet og legitimitet. Handlingsplanens legitimitet vil avhenge av en rekke forhold, herunder hvordan Norge selv følger opp CEDAW-komiteens analyser og anbefalinger. Norge ratifiserte FNs kvinnekonvensjon i 1981 og la fram sin sjette rapport for komiteen i 2003. Kvinnekomiteen, som overvåker statenes etterlevelse, ga Norge kritikk for ikke å ha inkorporert kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven av 2003. Bondevik-regjeringen fulgte ikke komiteens anbefaling om å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven, noe som ville gitt den forrang ved kollisjon med norsk rett. Kvinnekonvensjonen ble i stedet inkorporert i Lov om likestilling mellom kjønnene uten noen bestemmelse om forrang.

NORGE SKAL TIL TROSS for sin manglende oppfyllelse gjøre aktiv bruk av kvinnekonvensjonen i den politiske dialogen som føres mellom norske myndigheter og samarbeidsland. Dens bestemmelser om rettigheter og likestilling skal systematisk integreres i stat-til-stat-samarbeid om fred, demokrati og godt styresett. Den nye handlingsplanen slår fast at det er de forpliktelser mottakerlandene selv har påtatt seg gjennom ratifikasjon av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som skal utgjøre utgangspunktet for dialog og samarbeid. De fleste av Norges samarbeidsland har ratifisert FNs kvinnekonvensjon og skal hvert fjerde år rapportere til kvinnekomiteen om hvordan den har blitt implementert. I planene heter det at «Disse anbefalingene utgjør et godt grunnlag for samarbeid på mottakerlandets premisser og bør brukes aktivt i utviklingssamarbeidet».

DET SKAL STILLES KRAV om at samarbeidspartnere, enten det dreier seg om regjeringer, internasjonale institusjoner eller frivillige organisasjoner respekterer og fremmer kvinners rettigheter og likestilling i tråd med kvinnekonvensjonens standarder. For å motvirke at likestillingshensynet underordnes eller forsvinner underveis i bistandsprosessen, slik en rekke evalueringer viser, skal det bli økt fokus på målrettet innsats. Resultatrapportering og evalueringer vil bli avgjørende for tildeling av midler over bistandsbudsjettet. Manglende oppfølging skal få konsekvenser. NORAD og UD skal også ansvarliggjøres gjennom sterkere ledelse og bedre rapporteringsrutiner. Det er en imponerende og ambisiøs plan som viser politisk vilje til å foreta omfattende økonomiske, organisatoriske og administrative prioriteringer for å integrere likestillingsprinsippet på alle områder og gi det gjennomslag i forhold til konkurrerende hensyn. Planen er forbilledlig i sitt forsøk på å operasjonalisere det til tider abstrakte og innholdsløse konseptet menneskerettighetsbasert utviklingspolitikk.

MEN HVORDAN VIL Norges rolle bli oppfattet av våre samarbeidspartnere? Den norske unnlatelsessynden, avvisningen av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven, ble av Bondevik-regjeringen begrunnet med hensynet til det nasjonale og lokale demokrati i tilknytning til stortingsmeldingen om «Makt og demokrati». Stortingsmeldingen legger Makt- og demokratiutredningens flertallstese om at rettens internasjonalisering fører til en svekkelse av demokrati og folkestyre til grunn. Dette er et synspunkt som finner gjenklang i mange udemokratiske regimers avvisning av menneskerettighetene, særlig kvinners rettigheter, som vestlig kulturimperialisme og illegitim innblanding i indre selvstyre.Den rødgrønne regjeringen har i Soria Moria-erklæringen forpliktet seg til å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven. Men siden har det vært taust. Hvorvidt den lovede inkorporeringsprosessen er satt i gang og hvor ansvaret ligger er det hittil ikke gitt noen offentlig redegjørelse for. Spørsmålet til justisministeren på kvinnedagen blir derfor hva han gjør med denne saken. Om Norge systematisk og målrettet skal bruke kvinnekomiteens analyser og anbefalinger som et utgangspunkt i stat-til-stat-samarbeid haster det med å få kvinnekonvensjonen på plass i menneskerettsloven. Når Norges sjuende rapport til FNs kvinnekomité skal behandles, vil tredje verdens øyne hvile på oss. Manglende oppfølging av komiteens anbefaling på dette sentrale punkt vil utvilsomt svekke handlingsplanens troverdighet og legitimitet i pådriverarbeidet for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeid.