Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Politisk tvangstrøye

Både Arbeiderpartiet og Høyre har interesse av å opprettholde illusjonen om en ideologisk todeling av politikken.

I POLITIKKEN

som på andre områder er det en ergerlig men hyppig uvane å dele verden inn i to - de som er på ens egen side, og de som er på den «andre» siden. I mangel av en mer nyansert politisk filosofi, deler de fleste spillerne i den politiske bokseringen seg inn i en «venstreside» og en «høyreside» og skjeller hverandre ut for å bedrive de respektive skjensler «høyrepolitikk» og «venstrepolitikk». Det er ikke annet å vente enn at den prinsipielle debatten koker ned til påstanden om at ens egen side alltid har stått for alt som er godt, mens den andre siden er enten idiotisk eller ondskapsfull. I den siste runden er det «venstresiden» som har gått inn for å fravriste «høyresiden» bruksretten til frihetsidealet. De av oss som ikke er velsignet med den barnlige evnen til å dele verden inn i de snille og de slemme, vet at slik aggressivitet iblant vitner om dyp forvirring og usikkerhet som ligger bak. Under de overfladiske påstandene om at friheten finnes til venstre ser vi da også en grunnleggende uenighet mellom «venstresidens» selvoppnevnte representanter om hvor alvorlig de egentlig har tatt friheten hittil.

I SAMMENHENG MED

boken «Tredje Venstre» har Bendik Wold og Magnus Marsdal tatt oppgjør med sosialismens forhold til friheten. Wold og Marsdal representerer en ny generasjon venstreradikale - «livsnytersosialister» kaller de seg - som villig vedgår at «venstresidens» hjerte slett ikke har banket så sterkt for enkeltmenneskets frihet. I Dagbladet har Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg rykket ut med fulle sirener for å drive brannslukning etter Wold og Marsdals livsnytersosialistiske fyrverkeri. Vokteren av arbeiderbevegelsens høyborg bedyrer at han setter individuell frihet svært høyt. Skal vi tro Kolberg, er dét noe «venstresiden» alltid har gjort, uansett hva Wold og Marsdal måtte tro, og igjen er Det Norske Arbeiderparti det siste bólverk mot frihetens fiender. Vi skal være de første til å berømme alt det sosialismen og arbeiderbevegelsen har bidratt til et samfunn hvor menneskene er frie. Sosialismens intellektuelle opphav - så langt opp som til den unge Marx - var både individualistisk og liberalt. Og arbeiderbevegelsens seire gjorde enormt mye for å øke friheten til folk flest. Kolberg, Steen og deres meningsfeller er imidlertid ganske grove når de ser bort fra den overstyrende og frihetsberøvende styringsskikken som har vært Arbeiderpartiets merke gjennom etterkrigstiden. En sosialdemokratisk ingeniørstat så samfunnet som en maskin den kunne styre ved hjelp av planøkonomi og detaljregulering av alle livets områder - fra åpningstider til skolepensum.

HAR ARBEIDERPARTIET

forandret seg? Dagens Ap-ledere er mer pragmatiske og bruker markedet hyppigere som virkemiddel, men partiet har like fullt beholdt sin paternalistiske styringsfilosofi. Gjennom målstyringsideologien som Ap begjærlig grep til på 80-tallet har vi fått et ekspanderende kontrollapparat med vekt på mål, plan og kontroll gjennom evaluering, regnskap og revisjon. Derfor må vi gi Marsdal og Wold rett i at individets frihet står «i direkte motsetning til rettferd og likhet» for dem de kaller «den gamle venstresiden». Selv om de velger forskjellige måter å styre på, handler den gamle sosialismen og dagens sosialdemokrati begge om at staten vet best hva som skal til for det gode samfunn, ikke om å ha tillit til enkeltmenneskenes egen prøving og feiling i sin søken etter det gode liv.Men ungraddisene går seg også vill i forsøket på å være frihetens parti. Det avslører de gjennom det forhåpentligvis lite gjennomtenkte forslaget om å forby folk å jobbe mer enn fem timer om dagen. Den såkalte «nye venstresiden» vil så gjerne fremelske frihet, men den får det altså ikke til. Så snart den skal velge konkret politikk, er det tvangskollektivistisk tankegang som rår den filosofiske grunnen.

Ikke at vi finner en bedre frihetspolitikk på «høyresiden». Sant nok: Det kommer iblant hederlige forsøk på liberal politisk filosofi fra nestoren Kåre Willoch og fra deler av Unge Høyre. Men mellom disse generasjonsytterpunktene synes den fremste politiske ambisjonen på «høyresiden» å være noe så lite vidløftig som effektivitet - «mer igjen for pengene». Det er ikke overraskende at verdikonservative Francis Sejersted spør retorisk: «Er det nå blitt slik at politikk bare er økonomi?» (Dagbladet 2. juli 2004)

VI TVILER

ikke på at mange både på «venstresiden» og på «høyresiden» har et hjertefølt engasjement for friheten. Men gode følelser kommer til kort hvis man velger seg prinsipper som ikke er liberale først av alt. Det er det som må skje med dem som ser politikken som éndimensjonal, og tror man må velge mellom en «venstreside» og en «høyreside». Frihetsideologien sokner hverken til «venstresiden» (hvor den blir pervertert til tvangskollektivistiske løsninger) eller til «høyresiden» (hvor den blir erstattet med en tankeløs markedsfundamentalisme som sjelden gagner enkeltmenneskets frihet). Vi må forstå liberalismen eller sosialliberalismen som en egen politisk filosofi (noen den har vært i århundrer, selv om vi har glemt det i Norge), ikke et gissel for venstre- eller høyre-ideologier.

Hvem har interesse av å opprettholde illusjonen om en ideologisk todeling av politikken i en høyre- og venstreside? Selvsagt de etablerte partiene, og da først og fremst apparatene i Ap og Høyre. Talende nok er det Kolberg, partimannen fremfor noen, som går i bresjen. Sanne liberalere må innse at noen liberale går til venstre, andre går til høyre, og fordi liberalismen ikke blir utrykt som den selvstendige ideologien den er, går de gjerne litt vill. Enten blir de desillusjonert, eller de overbeviser seg selv om at bare sosialismen er liberal, eller bare konservatismen, eller bare markedsfundamentalismen. Faktum er at ingen av dem er det. Liberalismen er sin egen retning, og jo før liberalerne i Norge anerkjenner hva de er, jo snarere vil de kunne få frem den liberale politikken de ønsker. Det viktigste for frihetens kår er nå er at skapliberalerne kommer ut av skapet og tar av seg den intellektuelle tvangstrøyen som deler politikken inn i en «høyreside» og en «venstreside».

FAKTA

Hvem kan best ivareta prinsippet om enkeltmenneskets frihet i Norge?

En «ny venstreside», ved folk som Bendik Wold og Magnus Marsdal? (Dagbladet 9/10)

Den tradisjonelle venstresiden? (Martin Kolberg, Dagbladet 25/10)

Har sosialdemokratiet stort sett vært på rett spor? (Reiulf Steen i Dagbladet 3/11)

Eller er det høyresiden som best ivaretar de liberale prinsippene? (Torbjørn Røe Isaksen og Maria Ludvigson, Dagbladet 15/10)

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media