Ingen kvotering: Menn i bransjen er imøtekommende og sjenerøse bare kvinnene er der på like premisser, skriver forfatteren (som også er avbildet). Foto: Christine Dyrnes.
Ingen kvotering: Menn i bransjen er imøtekommende og sjenerøse bare kvinnene er der på like premisser, skriver forfatteren (som også er avbildet). Foto: Christine Dyrnes.Vis mer

Politisk ukorrekt sannhet

Vi behøver ikke å få syngedamer kastet etter oss, man behøver bare en skikkelig knockout.

Meninger

Den skjeve kjønnsfordelingen i populærmusikk-Norge blir i flere kronikker i disse dager beskrevet som et problem. Man syntes at kvinner og menn bør ha samme målsetninger i bransjen og dette skal oppnås ved å normalisere en jevnere kjønnsfordeling gjennom kvotering. Dersom unge jenter lærer seg at de må vurdere kjønnet på potensielle forbilder for å avgjøre om de kan være et reelt forbilde - da er det ikke likestilling vi lærer jentene. Sier vi ikke da i bunn og grunn at jenter bør identifisere seg mer med sin mor enn sin far?

Det faller på sin egen urimelighet. Og skal alle kvinner tilegnes like stor viktighet som forbilder?

Man leser påstander om at det er vanskelig for kvinner å nå fram i bransjen - historier om mobbing skal skremme oss til å hoppe på kvotevogna. Samtidig er det verd å merke seg at få, om noen, kvinnelige utøvere selv kommer med slike påstander. Har man kartlagt denne såkalte ekskluderingen?

Jeg er selv en kvinne som tidlig fikk en interesse for teknisk avansert musikk, jeg ønsket å bli en dyktig instrumentalist og jeg valgte meg forbilder ut ifra deres prestasjoner. Mitt og deres kjønn var aldri en faktor.

Jeg utdannet meg innenfor musikk - først som instrumentalist, siden som lydtekniker og til slutt som artistmanager - og jeg har aldri opplevd å ha blitt urettferdig behandlet av menn i bransjen, om det så seg være i hobbymiljøet eller profesjonelt. Tvert imot har jeg blitt bedt med i bandprosjekter, jeg har blitt bedt om å skru lyd live, jeg har blitt bedt om å produsere og mikse demoer og jeg har fått mange henvendelser fra mannlige utøvere som har ønsket at jeg skal styre deres karriere framover.

Enhver kvinne med en genuin interesse for faget, som legger ned samme innsats som enhver mann, og som ikke gnåler om det er slurve eller trompet mellom beina kan komme så langt de bare vil og motta den anerkjennelsen de fortjener. Jeg opplever menn i bransjen som imøtekommende og sjenerøse om du er der på like premisser. Om man på den annen side forventer å slippe inn til rabattert pris, med mindre kunnskap og mindre træler i hendene, er det ikke merkelig om man ikke møter samme type omfavnelse, heller ikke fra kvinner som meg.

Lik lønn for likt arbeid, heter det. Men da må jaggu arbeidet være likt også. Det vi trenger er ikke tellefeminisme. Om målet på død og liv er å få ut kvinnelige forbilder for unge jenter, så må svaret være kvalitet over kvantitet.

Cecilia Brækhus er den eneste kvinnelige norske bokseren de fleste kjenner til, i en sport der kvinneandelen er minimal. Allikevel har denne ene utøveren inspirert til rekruttering.Vi behøver ikke å få syngedamer kastet etter oss, man behøver bare en skikkelig knockout.

Aftenposten-kommentator og jenteband-trommis Cecilie Asker twitret nylig «I drum like a girl, because I am a girl». Er det likestilling man er ute etter, så burde det vel stått «I drum like a drummer, because I am a drummer»?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook