GÅ AV: Folket i gatene i Algérie avviser å gjenvelge president Abdelaziz Bouteflika. Han mangler nå de fleste evnene som trengs for å lede et land. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Zohra Bensemra
GÅ AV: Folket i gatene i Algérie avviser å gjenvelge president Abdelaziz Bouteflika. Han mangler nå de fleste evnene som trengs for å lede et land. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Zohra BensemraVis mer

Politisk «vår» i Algérie

I Algérie forsøkte en døende mann å bli gjenvalgt til president i en døende republikk, men folket har reist seg mot begge deler, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

En ny «arabisk vår» blomstrer i Algérie, det største landet i Afrika, før det kunngjorte valget av president 18. april. President Abdelaziz Bouteflika, president fra 1999, ville stille til gjenvalg for en femte periode, og dette har satt sinnene i kok. Men i kveld, mandag, ga han og de som styrer på hans vegne opp, og han trakk seg. Valget er utsatt. Det er en kjempeseier for det folkelige opprøret i gatene. Men hvor dette bærer er det ingen gitt å si.

Bouteflika er 82 år gammel, beveger seg i rullestol og har ikke snakket offentlig etter mai 2012. I 2013 ble han rammet av hjerneblødning. Han ble sist gang gjenvalgt i 2014 uten å være i stand til å føre valgkamp. 24. februar dro han til medisinsk behandling ved Universitetssjukehuset i Genève i Sveits og kom tilbake til landet søndag.

På grunn av skader i nervene kan mat og drikke gå til lungene i stedet for til magen, ifølge legekilder, meldte avisa Tribune de Genève, og det er «vedvarende fare for livet». Blikket har lenge vært fraværende. Når han mumler noe, må man lese leppene og så gjette hva han ville si.

Når Bouteflika ble stilt opp til valg er det naturligvis fordi kretsen rundt ham ennå ikke hadde klart å finne og å enes om en mulig etterfølger. «Makta», som de bak rullestolen kalles, forsto ikke hva som rørte seg i folket og ble tatt på senga. Dersom Bouteflika oppfatter spillet rundt hans sotteseng, må det kjennes ganske nedverdigende.

Men en døende president kunne altså ikke holde liv i et døende politisk regime. I siste liten må kretsen rundt ham, forsvarssjefen general Ahmed Gaïd Salah, den 20 år yngre broren Saïd, etterretningssjef Athmane Tartag og noen få andre, ha innsett prisen ved å våkne for seint til historiens gang.

Enden er nær for regimet i Algérie, men denne politiske «våren» kommer ikke til å likne på noe av det vi har sett i andre land. Algerierne bygger på de skremmende erfaringene fra Libya, Egypt og Syria. Skulle det likne på noe, ville det være nabolandet Tunisia, det eneste arabiske landet der en folkeoppstand ledet til demokrati.

Men Algérie har sine egne, særegne historiske erfaringer. Fronten for Nasjonal Frigjøring (FLN) lå i krig med kolonimakta Frankrike fra 1954 til landet ble uavhengig i 1962, og regimet og dets ledere har hatt sin legitimitet fra frigjøringskrigen. Partiet FLN og de militære har fra da vært sterkt sammenvevd, men de militære har bare tidvis tatt utøvende makt.

I 1991 vant Den Islamske Redningsfronten (FIS) første valgomgang av det første frie parlamentsvalget. FIS truet det sekulære regimet i det muslimske samfunnet. De militære gjorde statskupp og avlyste andre valgomgang. Væpnede islamister gjorde opprør og en skrekkelig blodig borgerkrig, som ifølge usikre anslag tok 150 000 menneskeliv, varte helt til 2002 før de militære hadde knust islamistene.

Begge disse blodige kapitlene preger algeriernes tanker.

Men da det ble kunngjort at «Boutef» skulle stille til gjenvalg var det som frykten slapp taket. Fredag 22. februar begynte store demonstrasjoner i de største byene. To dager etter ble presidenten fløyet til Genève. Fredagen etter økte antallet i gatene. Da trakk tidligere statsminister Abdelmalek Sellal seg som valgkampsjef for Bouteflika, Abdelghani Zaâlane overtok og meldte 3. mars den fraværende Bouteflika inn for Grunnlovsrådet som kandidat. I et brev lest opp på hans vegne lovte presidenten, hvis han ble gjenvalgt, å innkalle til en nasjonal konferanse for å endre regimet, utskrive nyvalg og å ikke stille opp igjen.

Men det var for lite og for seint. Hvorfor ikke utsette valget og straks innkalle til en konferanse for å drøfte reformer? På kvinnedagen 8. mars, tredje fredagen på rad med demonstrasjoner, nådde omfanget en foreløpig topp. Opposisjonsavisa El Watan meldte om mer enn en million i gatene i hovedstaden Alger. I Oran i vest og Constantine i øst, andre og tredje største by, opplevde også de største folkemassene i gatene etter frigjøringskrigen. Nå hadde opprøret også spredt seg til byer som Annaba, Béjaïa, Tizi-Ouzou, Tiaret, Mascara, Ghardaïa, M’Sila, Sidi Bel Abbès og Tlemcen.

Mellom demonstrantene og i sosiale medier er valgspråket «silmiya» - «fredelig». Regimet har advart mot «syriske tilstander», og demonstrantene vil unngå sammenstøt som kan gi regimet påskudd til fysisk maktbruk. Politiet har så langt vist måtehold.

Regimet har slått sprekker. Militære veteraner, «moudjahidines», uten politisk makt, men av stor symbolsk betydning, har rost de fredelige demonstrantene. Næringslivet har uttrykt bekymring. Tidligere støttespillere har vært tause eller har forlatt det synkende skipet. Spillet var tapt denne mandagskvelden.

Ingen av de som styrer i Bouteflikas navn ville bli godtatt i gatene om de prøvde å overta. Men opposisjonen har ingen samlende leder eller ledelse. Mange fryktet militær inngripen fra Afrikas tredje største militære styrker, men det ville koste de militære dyrt. Algérie lever i uvisse, men «Makta» har tatt til vettet og bøyd seg for folket.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.