Politiske fabler

Tenker man konsekvent og prinsipielt, kan man med litt innsats raskt komme riktig galt av sted. Det demonstrerer forfatteren Steven Lukes i sin bok om de forsøksvise idealsamfunn.

Steven Lukes er en lærd person. Etter å ha vært professor i statsvitenskap ved Balliol College i Oxford i mange år, valgte han å flytte på seg. Nå er han professor i moralfilosofi i Sienna i Italia - og gjesteprofessor i sosiologi ved University of New York. Samtidig har han debutert som skjønnlitterær forfatter med en filosofisk og satirisk fabel i beste 1700-tallsstil: «Professor Caritat og jakten på den beste av alle tenkelige verdener». Boka fikk strålende anmeldelser i Storbritannia og har siden på et par korte år rukket å komme ut på 13 språk - inklusive norsk.

- Hvordan kom du på ideen om å skrive en fabel i 1700-tallsform om dagens politiske problemer?

- Det startet med en forelesning for Amnesty, der jeg brukte formen til å diskutere menneskerettighetenes kår. Så slo det meg at formen kunne passe til en bok. Inspirasjonen kommer fra Voltaires «Candide», men kanskje mest fra «Gullivers reiser».

- Du skildrer en professor Caritat som flykter fra landet Militaria på jakt etter den beste av alle mulige verdener. Kan en slik idealverden tenkes?

- Ikke i denne boka. Jeg skildrer forskjellige samfunn der ett tankesett i dagens moderne filosofiske diskusjon får herske konsekvent og uinnskrenket. Et idealsamfunn ville måtte klare å la disse forskjellige ideene sameksistere, noe Caritat da også finner ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utilitaria heter det første samfunnet Caritat besøker. Målsettingen her er å oppnå «størst mulig lykke til flest mulig mennesker». Men målsettingen skaper to store problemer, for hva er egentlig lykke, og hvem skal bestemme hva som skaper mest av den? Skal lykken regnes ut på den individuelle kalkulator, eller på spesialistenes datamaskiner?

- Et problem som oppstår, er ekspertveldet. Den samfunnsmessig største lykken kan ha forferdelige konsekvenser for enkeltindividene. Da jeg leste om Sveriges behandling av menneskegrupper de fant mindreverdige etter krigen, slo det meg at skriver man satire, vil virkeligheten før eller seinere vise seg å være bedre.

- Utilitaria har mange likhetstrekk med skandinaviske sosialdemokratier?

- Troen på at man kunne detaljplanlegge seg til et godt samfunn var felles for mange land etter krigen. Ekspertveldet er et problem som vil oppstå ut ifra dette.

Caritats neste besøk går til Kommunitaria, som har løst sine religiøse og etniske konflikter ved å akseptere og likestille en lang rekke etniske og religiøse grupperinger. Men det som ikke blir tolerert, er kritikk av andres religioner.

- Du må ha hatt Salman Rushdie-saken i tankene da du skrev det kapitlet?

- Den også. I Kommunitaria tror man på fellesskap og mangfold, men man har løst problemene ved at samfunnet har som første prioritet at ingen skal fornærme noen. Resultatet er et mosaikksamfunn. Alle koeksisterer, men ingen reell utveksling mellom gruppene er mulig.

I det tredje landet, Libertaria, er økonomien og markedet satt i høysetet. Alt har sin pris, kan du ikke betale, faller du ut. Menneskelig samkvem reduseres til en endeløs serie transaksjoner.

- Likheten med Thatcher-epoken i Storbritannia er neppe tilfeldig?

- Dette er en satire. Thatcher-årene forandret kulturen i Storbritannia. Vi mistet mange illusjoner, men jeg tror også vi mistet vår enighet om solidaritet med ukjente.

- Professor Caritat må fortsette sin jakt etter Utopia - det perfekte samfunn. Her er bare skildringene av hvor galt det kan gå - du har ikke vært fristet til å skrive boka om hvordan det bør være?

- Boka om Utopia er den store utfordringen. Jeg tenker mye på det, men det tror jeg ikke jeg har lyst til å si noe om nå.