Politiske pyromaner

BRUSSEL (Dagbladet): Honduras tærer på utlandets tålmod, men både kuppmakerne og den avsatte presidenten, Manuel Zelaya, fortsetter sin uansvarlige lek med fyrstikker, som om verden var som i gamle dager. I «gamle dager», sånn på 70- og 80-tallet, kunne de nå ha stelt i stand en borgerkrig med spredning utover Mellom-Amerika og innblanding fra verdens store makter. Men i dag lar ingen seg lure og lokke, i dag står aktørene fram som klovner i et politisk teater og i dag er det politiske jordsmonnet er for vått til å ta fyr.

I dag har tilhengerne av Zelaya sammenkalt til støttemarsjer i landets to største byer, San Pedro Sula og hovedstaden, Tegucigalpa. Hittil har kuppmakerne svart med tåregass, køller og skudd. Over tusen personer er arrestert. To demonstranter har mistet livet. Menneskerettighetsgrupper melder om overgrep mot opposisjonelle, fagforeninger og kritiske media. Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) kommer i dag til å vedta å sende ei gruppe utenriksministre til Tegucigalpa for å snakke alvor til den militært innsatte "presidenten", Roberto Micheletti. OAS, med både USA og EU i ryggen, vil presse Micheletti og hans krets til å godta Avtalen fra San José, som presidenten i Costa Rica, Óscar Arias, har utarbeidet. Men avtalen innebærer å gjeninnsette landets lovlig valgte president, Zelaya, så der stanser det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen land i verden anerkjenner regimet til Micheletti, og USA har trukket tilbake de diplomatiske visaene fra fire høyere utsendinger fra kuppregimet. Micheletti spiller tøff og truer med å utvise USAs diplomater fra Honduras. For Honduras å bryte de diplomatiske forbindelsene med USA er kanskje bare like dumt som å utføre et militært kupp i Latin-Amerika i 2009. Kuppmakerne innbilte seg tydeligvis først at de skulle få støtte fra USA under president Barack Obama bare ved å advare mot at Zelaya er en medløper for presidenten i Venezuela, Hugo Chávez. Men de ble ikke trodd.

De militære og den lille gruppa av rike familier, med formuer fra kaffe, tekstiler og bananer, som står bak Micheletti, forsøker nå å holde ut et halvår eller så. Det skal være presidentvalg i november. Men dette valget vil ikke bli anerkjent av OAS uten at Zelaya først er gjeninnsatt. Økonomien i det nest fattigste landet i Latin-Amerika er nå hardt rammet av verdens økonomiske krise og på toppen kommer den politiske krisa. Turistene uteblir naturligvis, og hotellene må stenge. Lån fra utlandet stanses. Men Micheletti sier landet, en tredel så stort som Tyskland med knapt åtte millioner innbyggere, "stolt står imot isolasjonen". – Ingen, uansett hvor mektige de er, skal komme og fortelle oss hva vi skal gjøre eller komme og ydmyke oss, sa Micheletti mandag.

I fjellene nord i Nicaragua nær grensa til Honduras frykter innbyggerne å gjenoppleve de forferdelige krigsåra på 80-tallet, da Contras-styrken kom inn fra Honduras, med støtte fra USA under president Ronald Reagan, for å styrte sandinistenes regime i Nicaragua. Nå er alt snudd på hodet. Nicaraguas president den gang som nå, Daniel Ortega, har gitt Zelaya hjelp til å opprette en "motstandsmilits" på nicaraguansk jord. Like over grensa er Zelayas hjemtrakter, og der har han støtte. Opposisjonen i Nicaragua anklaget Zelaya for å krenke landets suverenitet, men Ortega lar ham holde på fra et hovedkvarter i et hotell i byen Ocotal.

Zelaya har tidligere gjort et teatralsk forsøk på å vende hjem i fly, men han fikk ikke lande. Han gjorde et like teatralsk forsøk på å krysse grensa fra Nicaragua til fots ved overgangen Las Manos. Han løftet opp kjettingen på grensa og tok et par steg inn i Honduras, før han, iført panamahatt, trakk seg tilbake og fortsatte å snakke i mobiltelefon. Han kunne lett ha tatt seg over grensa til fots eller på hesteryggen, for den er full av åpne overganger, han kjenner området godt, og han er en god rytter. Men han vil ikke hjem før han blir mottatt som president.

USA kalte dette sirkuset for "uansvarlig". Zelaya ba da USA hjelpe ham i stedet for å refse ham. Men før han ble styrtet hadde ikke Zelaya forstått endringene i USA som kom med Obama, og han langet ut mot USA for «innblanding» og annet i Chávez-stil. Nå ber han Obama blande seg inn på hans vegne.

Hvis kuppmakerne ville tiltale Zelaya for de lovbruddene som de anklaget ham for først etter kuppet, kunne de lett ha gjort det. Det ville bare være å la ham komme tilbake. Men de kastet ham jo ut av landet iført pyjamas, og de vil ikke ha ham som martyr i et fengsel. Tydeligvis synker verken alvoret eller verdens endring raskt inn over Honduras, hvor man i den politiske eliten er vant til, straks man taper en innenlandsk politisk kamp, å utløse kriser for etterpå å søke hjelp utenfra. Å tenke på følgene før man handler ligger ikke for politiske barskinger i Honduras.