Politiske tvangstanker

Norsk utenrikspolitikk trenger et oppgjør med tause sannheter, og konsensusens lammelse.

PLUTSELIG er det som om noe stort er på gang i norsk utenrikspolitikk. Ikke bare er utenrikspolitikken overraskende godt med i valgkampen. Noe mer enn dét: For hvis man følger debattene, lytter til anklagene, eller leser aviskommentarene kan man faktisk få inntrykk av at vi står overfor et valg mellom to motstående posisjoner. At de to regjeringsalternativene er et valg om helhetsorienteringer. At det finnes to konkurrerende prinsipielle tilnærminger i utenrikspolitikken. Men sånn er det ikke. Nærmest tvert om. For bak påstandene og anklagene om en ny «radikal utenrikspolitikk», «den røde-grønne fare» og Thorbjørn Jagland og Jan Petersens gjensidige bekymring for et mulig sammenbrudd av sedvanlig norsk konsensuspolitikk, har den partipolitiske enigheten - fra Høyre til SV - sjelden vært større.

Riktignok finnes det uenighet om enkeltsaker. Det er uenighet om norsk tilstedværelse i Irak, hva Norge bør gjøre i Afghanistan og vektleggingen av ulike typer fredsoperasjoner. Men når det gjelder utsynet, utfordringene, virkemidlene, prioriteringen av nordområdet, fredsmegling, målene i bistandspolitikken, finnes det ikke lenger noen vesentlig partipolitisk dissonans. Fortidens prinsipielle skillelinjer smelter bort. Det som i mange år kjennetegnet motsetningen mellom høyre- og venstresiden, spenningen mellom interessepolitikk og idealpolitikk, selvhevdelse og internasjonalisme, er nesten forsvunnet. Først var det krigen i Kosovo. Den gjorde fredsaktivister til militærmaktens agitatorer og forsvarsvennene til krigsmotstandere. Så var det Høyre som sluttet å snakke om interesser og stjal fredspolitikken fra venstresiden. Nå er det SV som stjeler interessepolitikken fra Høyre. Og en liknende oppløsning av gamle motsetninger gjelder også for holdningene til USA. President Bush har svekket «USA-refleksen» på høyresiden i AP og i Høyre, liksom SV forsøker å kaste av seg sine antireflekser på vei mot makten.



VALGKAMPENS FRAMDYRKING
av utenrikspolitiske motsetninger er sikkert en behagelig politisk nødvendighet. Men som politisk realitet er det en tilsløring, eller om man vil, en retorisk oppvigling av nyanser som alle ligger innenfor rammen av en omforent utenrikspolitisk horisont. Partiene er ganske enkelt enig om hvor man vil. Enig om resonnementene og interessene. Enig om at Norge skal markedsføres som fredsnasjon. Og man er til og med enige om at uenigheten om EU skal legges i en boks. De fire siste årene er i så måte talende. Det har vært få initiativer og selvstendige satsinger. Og på tross av omkastningen i internasjonal politikk etter 11. september 2001 er det ikke gjort noe (kjent) forsøk på å utvikle overordnete strategier. Politikken har snarere vendt seg bakover.

Norge har på sett og vis gjenfunnet sin gamle politiske doktrine fra 1905 om varsom balansegang mellom omverdenens stormakter. Norge var mot krigen i Irak, men ikke mer enn at Norge sto i første rekke som medhjelper straks Bagdad var inntatt. Hvordan kan dette ha seg? Hvorfor denne tilbakekomsten av fortidens politiske vegring midt i en tid som er preget av storstilte utenrikspolitiske endringer som angår Norge helt direkte, hele tiden - med EU, med rentepolitikk og oljepriser, med globalisering og Kina, og med USA og terror? Og hvordan er det mulig at partipolitikken akkurat nå er nesten linjerett i synet på norsk utenrikspolitikk? Vårt svar er at norsk utenrikspolitisk tenkning er fundert på en rekke tause nedarvete sannheter som er overordnet partipolitikken. Disse er med på å tømme ordskiftet for motsetninger, og holder i live en politisk konsensus om Norges posisjon i verden som i mindre og mindre grad framstår som relevante i forhold til de endringene vi er en del av. Mer konkret: Den generelle enigheten og forsiktigheten skyldes minst fem etablerte forestillinger, eller, nettopp - tvangstanker. Og disse selvbindingene vil også ri en eventuell rød-grønn regjering:

KONSENSUSPRESS: I Norge er partipolitisk enighet et mål i seg selv. Dette var Den kalde krigens fundamentale prinsipp, men konsensusorienteringen står fortsatt sentralt. Respektable og seriøse politiske partier kan være uenige, men knapt i sikkerhetspolitikken og spørsmål som berører forholdet til USA. Spissformulert kan man si at prosessen for å skape enighet, ikke mist gjennom Stortingets utvidede utenrikskomite, er like viktige som innholdet i politikken. Norge er et truet og lite land: Norge er verdens rikeste land, og uten ytre fiender. Likevel eksisterer det en kollektiv nedarvet fornemmelse av at Norge nærmest uavhengig av internasjonalt klima er et utsatt land, og at vi er små fordi vi er få. Norge er derfor permanent avhengig av import av sikkerhet. Dette er arven fra to norske utenrikspolitiske traumer; andre verdenskrig og trusselen fra øst.

Norge er avhengig av USA: Norges avhengighet bygger på fornemmelsen av utsatthet. Dermed fremstår nærhet til USA som et mål i seg selv snarere enn som et virkemiddel for å ta vare på norske egeninteresser. De åpenbare spørsmålene stilles sjeldent: Hva er det som gjør Norge så avhengig av USA? Og bør relasjon til USA være et mål i seg selv, eller et virkemiddel for egne interesser? Norge er et annerledes og «snilt» land: Norsk utenrikspolitikk er fortøyd i en nasjonal selvforståelse som tilsier at Norge ikke er som andre land. Norge er «verdensmester» i bistand, har svært få egeninteresser og kriger bare for fred. Det hersker derfor bred partipolitisk enighet om at Norge ikke trenger å velge mellom idealpolitikk og realpolitikk.

Norge har ikke behov for noen klar interessepolitikk, er nærmest per definisjon godartet, og det finnes få dilemmaer. Summen er et land som hele tiden søker balansepunktet, litt av hvert hele tiden, og derfor verken bedriver en klar ideal- eller realpolitikk. Uenig om EU, men enig om at EU-ballen kan legges død: Ut fra det partipolitiske landskapet er det ikke vanskelig å forstå at EU skyves bort. Men fortregningen har sin pris, nemlig at norsk politisk ordskifte nærmest aldri forholder seg til europeisk utvikling, eller bare som polemikk for eller mot EU. Og dette skaper uvirkelighet: Partipolitikken visker ut økonomiske, sosiale og politiske prosesser som er så uatskillelig fra norsk samfunnsutvikling at det ikke gir mening å snakke om Norge som en selvstendig politisk enhet.

MISFORSTÅ OSS IKKE. Stortingsvalget vil ikke være uten betydning for norsk utenrikspolitikk. Det vil fortsatt være uenighet om enkeltspørsmål. Men en «ny» eller en «mer radikal» utenrikspolitikk, vil kreve mer enn et regjeringsskifte. Gitt norsk styrke på en rekke områder (olje/gass, fisk, hav), gitt landets overskudd på fri kapital og sikkerhetspolitiske situasjon burde Norge hatt et stort utenrikspolitisk handlingsrom, og kunne ha utrettet mye. Men dette forutsetter visjoner og en bedre forståelse av hva som er norske interesser, løsrevet fra gamle reflekser.

Og da er man nødt til å gripe tak i etablerte sannheter, og erkjenne tvangstankene. Men hvordan gjør man det? Først og fremst ved å snakke ut om dem. Man kan for eksempel begynne omtrent her: Hvorfor er vi så redde for uenighet i Norge? Eller kanskje er er vi ikke så enige, men hva kan det da komme av at norsk utenrikspolitisk debatt står nesten helt stille, mens verden rundt oss endres i rasende fart?