PLUTSELIG er det som om noe stort er på gang i norsk utenrikspolitikk. Ikke bare er utenrikspolitikken overraskende godt med i valgkampen. Noe mer enn dét: For hvis man følger debattene, lytter til anklagene, eller leser aviskommentarene kan man faktisk få inntrykk av at vi står overfor et valg mellom to motstående posisjoner. At de to regjeringsalternativene er et valg om helhetsorienteringer. At det finnes to konkurrerende prinsipielle tilnærminger i utenrikspolitikken. Men sånn er det ikke. Nærmest tvert om. For bak påstandene og anklagene om en ny «radikal utenrikspolitikk», «den røde-grønne fare» og Thorbjørn Jagland og Jan Petersens gjensidige bekymring for et mulig sammenbrudd av sedvanlig norsk konsensuspolitikk, har den partipolitiske enigheten - fra Høyre til SV - sjelden vært større.

Riktignok finnes det uenighet om enkeltsaker. Det er uenighet om norsk tilstedværelse i Irak, hva Norge bør gjøre i Afghanistan og vektleggingen av ulike typer fredsoperasjoner. Men når det gjelder utsynet, utfordringene, virkemidlene, prioriteringen av nordområdet, fredsmegling, målene i bistandspolitikken, finnes det ikke lenger noen vesentlig partipolitisk dissonans. Fortidens prinsipielle skillelinjer smelter bort. Det som i mange år kjennetegnet motsetningen mellom høyre- og venstresiden, spenningen mellom interessepolitikk og idealpolitikk, selvhevdelse og internasjonalisme, er nesten forsvunnet. Først var det krigen i Kosovo. Den gjorde fredsaktivister til militærmaktens agitatorer og forsvarsvennene til krigsmotstandere. Så var det Høyre som sluttet å snakke om interesser og stjal fredspolitikken fra venstresiden. Nå er det SV som stjeler interessepolitikken fra Høyre. Og en liknende oppløsning av gamle motsetninger gjelder også for holdningene til USA. President Bush har svekket «USA-refleksen» på høyresiden i AP og i Høyre, liksom SV forsøker å kaste av seg sine antireflekser på vei mot makten.