Polkes forspill

- I DDR ble kunsten brukt som et offisielt utspill overfor offentligheten, og på folkeskolen måtte vi kopiere Picassos bilde av fredsduen for å vifte med vimpler av den på første mai.

Dette var den ballasten som 12-årige Sigmar Polke brakte med seg til Vest-Tyskland, da hans familie dro via Berlin til Köln i 1953. Slik fikk den i dag så internasjonalt kjente kunstneren - som i går åpnet utstilling i Astrup-Fearnleymuseet i Oslo - tidlig innpodet en skepsis til å være offisiell representant gjennom sin særegne signatur. Når så har skjedd, som på Veneziabiennalen i 1986, sørget vinneren av Gull-løven for å servere beisk billedmessig kost med rastermaleriet «Politisvin» ved inngangen til Forbundsrepublikkens klassisistiske paviljong.

Lekent opprør

- Du fikk ifølge egne ord «en tidlig skade av dadaismen», som var en reaksjon på keiserrikets inflaterte verdier etter første verdenskrig. Kan din DDR-bakgrunn ha gjort deg særlig disponert for en slik «brist»?

- Bare delvis. Som tenåring hadde jeg bare en begrenset erfaring med de ulike samfunnsmessige «sannheter» i det delte Tyskland, og øst fungerte mer som Sovjet-sone enn «realsosialismens» tyske stat. Det var det lekne Dada-opprøret mot kunstens selvhøytidelighet - for eksempel Francis Picabias apeportrett av Cezanne - som fascinerte. I ettertid ser man at også andre sider av Picabia - som de stilistiske skiftene og måten å legge ulike motiver i sjikt - må ha gitt impulser til Polke. Både i hans profilering av kameleonaktig kompleksitet, og i bruken av billedelementer som flyter inne i transparente billedrom av polyester. Gouachene i Astrup-Fearnley Museet bygger på samme prinsipp, men variasjonene i vannfarge blir bare svake ekko av de gjennomsiktige kjempebildene fra fjorårets retrospektive mønstringer i Bonn og Berlin. Museets introduksjon av Polke som «kammerspill» minner mer om et preludium på piccolofløyte.

Vulgær ressurs

- Sammen med Gerhard Richter malte du ironisk «kapitalistisk realisme» i 60-åra, og brukte raster og dekorasjonsstoffer som reaksjon mot en pretensiøs modernisme. Men du har aldri mistrodd maleriet?

- I det vulgære lå både en billedmessig ressurs, og muligheter til kritisk å kommentere konsumentkulturen som ideologi. Det manuelt malte rasteret refererer til fotografiet som «sannhet» og mediemanipulasjon, og i tillegg til sin visuelt vibrerende og hallusinerende funksjon kan punktene få en mental og metaforisk dimensjon. Gjennom «urene» kombinasjoner - og spilt ut mot tekst som i gouachene - åpner maleriet for refleksjon.

- Samtidig opererer du som den rene alkymist, med farlige kjemikalier, kostbare mineraler og hydrosensitive stoffer på billedflaten. Veggmaleriet i Venezia skiftet fra blått til rosa med døgnets forandringer av fuktigheten i lufta over lagunen, og «produserte» en parallell prosess til variasjonene i atmosfæren.

- Jeg maler også med natur, men det gjorde også Munch ved å utsette lerretene for en meteorologisk hestekur.