Pollocks beste år

NEW YORK (Dagbladet): Den amerikanske maleren Jackson Pollock hadde sitt kreative høydepunkt fra 1947 til 1950. I denne korte perioden skapte han til gjengjeld noen av de mest eksplosive arbeidene i etterkrigstidas kunst.


Jason Pollock

Den retrospektive utstillingen på The Museum of Modern Art i New York bygger mesterlig opp rundt dette. Utstillingen er nesten frustrerende vellaget. Uansett hvor gjerne vi skulle kritisere museets biografisk-kronologiske fortelling om Pollock, så er bildenes tale akkurat så entydig som museet har lagt det opp: Pollock hadde sitt kreative høydepunkt på slutten av 40-tallet, mer eller mindre som en direkte følge av at han giftet seg, sluttet å drikke og flyttet på landet. Før og etter dette var han en frustrert, alkoholisert og forholdsvis uinteressant maler.

Sjokkerende

I utstillingen oppleves dette helt fysisk. Etter å ha blitt presentert for tre- fire rom fullpakket med tidlige arbeider, som viser Pollocks gjeld til kunstnere fra Munch til Mirs, kommer vi til en sal med tegninger i dempet belysning. Så, som om vi skulle komme ut av en mørk tunnel, presenteres vi for et opplyst og luftig rom med Pollocks modne arbeider: Genuint moderne, sjokkerende og frigjørende malerier. Her henger Pollocks siste eksperimenter før han tar farvel med staffeli, pensel og tradisjonell komposisjon. Og her henger de første rene dryppemaleriene, skapt på golvet i en låve i East Hampton, bildene som skulle gjøre Pollock til den største maleren i sin tid.

Parade

Utstillingen er den første retrospektive i USA siden 1967 og avføder naturligvis en parade av bøker, sideutstillinger, kommentarer og debatter, som alltid når amerikanerne feirer sine moderne mestere. Den viktigste av disse debattene handler om hvem som «eier» Pollock. Som Adam Gopnik formulerte det i The New Yorker: «Flyter han på en vannlilje med Monet eller pisser han på sitt publikum, som Lenny Bruce?». Med andre ord: Er Pollock en formalist som sikter mot visuell interesse, som kritikeren Clement Greenberg ville hevde, eller er han opprører og en forløper for kroppskunsten, som for eksempel teoretikeren Rosalind Krauss har gjort seg til talskvinne for?

Personlig

Svaret er naturligvis et både/og. Det er et sikkert tegn på stor kunst at en debatt som dette ikke lar seg vinne. Pollock er en historisk overgangsfigur som markerer både høydepunktet for maleriet og overgangen til 60-tallets nedbrytning av kunstens grenser. Og han er en kunstner som framlegger denne konflikten mellom øye og kropp som et personlig anliggende for betrakteren. Vi ser jo bildene hans med øynene. Men vi kjenner også på kroppen hvordan f. eks. et malingspann med hull i har svingt over lerretet. Pollock bygger på denne måten ei bru mellom det fysiske og det rasjonelle.

Stjernehimler

Mitt favorittbilde på utstillingen er «Reflection of the Big Dipper» fra 1947. Dette er et av de tidligste dryppearbeidene, sannsynligvis laget oppå en allerede eksisterende, mer tradisjonell komposisjon. Bildet har en komplisert fargepalett og den rennende fargen har truffet bildet og blitt til voldsomme linjer, deler av sirkler som fortsetter langt utenfor lerretet, som om vi er i senteret av en eksplosjon. Det ustyrlige i dette bildet må etter hvert vike for den mer kontrollerte dryppingen og skvettingen, som trioen «Number 30, 31 og 32», alle fra 1950, store som vegger og regnet som de viktigste arbeidene i utstillingen. Her er fargepaletten mer begrenset, og de røffe linjene holder seg innenfor formatet, uten at dette forhindrer at også disse bildene er fantastiske møter mellom rå, fysisk utfoldelse og kosmiske visjoner - stjernehimler skapt på et låvegolv.