Pølsenorsk forståelse

«INNVANDRERROMANEN»: I et intervju med Dagbladet etterlyser journalisten Noman Mubashir med rette forfatterstemmer med innvandrerbakgrunn. Til dette sier forfatter Roy Jacobsen blant annet at vi trenger tid. «Det må minst én generasjon til før vi får dette til. Hvis ikke blir det kebabnorsk».

Dette tåpelige utsagnet viser hvorfor det er så viktig at flere med innvandrerbakgrunn tar pennen fatt. Samt hvorfor Jacobsen selv aldri, med sin pølsenorske forståelse av unge med innvandrerbakgrunn, vil klare å skrive en roman som er i takt med den flerkulturelle virkeligheten.

Det er flere grunner til at den såkalte «innvandrerromanen» har uteblitt så langt. Den ene er nok at innvandrerbefolkningen fortsatt er ganske ung. Tall fra SSB viser at blant førstegenerasjonsnordmenn er nesten 76 prosent fortsatt under 16 år. Det er ikke urimelig å tro at den som skriver innvandrerromanen i hvert fall skal ha rukket å passere myndighetsalder.

Den andre grunnen er at forestillingen om en «innvandrerroman» nok i stor grad er definert på den hvite middelklassens premisser. Som lektor Unni Malmø også påpeker i samme artikkel, så kan man ikke forvente at det produseres ei bok etter en viss «oppskrift».

Hun sier i artikkelen ikke noe om hva hun tror oppskriften er, derfor tillater jeg meg å på egen regning definere dette selv. En innvandrerroman handler om ting «nordmenn» (eller stereotypien av nordmenn) er opptatt av, eller mener at folk med innvandrerbakgrunn burde være opptatt av. Tvangsekteskap. Omskjæring. Ære og skam. Identitetskrise. Kvinnesynet i islam. «Innvandrerromanen» handler ikke om: Hverdagsrasisme (kjedelig!), diskriminering på arbeidsmarkedet (de som ikke får jobb har vel bare seg selv å takke) eller fotball (ueksotisk). Det vil si: Den bærende historien i en «innvandrerroman» bør inneholde et av de førstnevnte elementene.

En «innvandrerroman» er for øvrig en roman skrevet av en person med mørk hudfarge, eller «ikke-vestlig», som noen kaller det. Merk at en roman ført i pennen av en tysker, innvandret til Norge, ikke vil bli oppfattet som en innvandrerroman. Ikke engang om den handler om nettopp det å være tysker i Norge.

Forfatteren bør fortrinnsvis være ei jente. Vi liker jenter. Spesielt jenter som er brune og sterke. Gjerne sånne som har en sterk personlig historie, slik at hun kan si: «Boka er inspirert av mitt eget liv,» og vi alle kan gispe og akke oss litt over alt hun har opplevd, før vi leser sosialpornografien hun har satt sitt navn på. Er hun smart vil hun også si: «Innvandrermiljøet har utstøtt meg,» eller: «Innvandrermenn truer meg på gata, bare fordi jeg vil være fri.»

Der. Dette er det forlagene sitrer etter. Og gratulerer til forlaget som klarer å dyrke fram henne.

Samtidig er det slik at jeg gleder meg til denne boka kommer, slik at vi blir ferdige med det. Bøkene som vil komme i kjølvannet av denne, og som vil være ført i pennen av personer med innvandrerbakgrunn, vil forhåpentligvis være langt mindre forutsigbare og bedre. Så kan de av oss som elsker litteratur og godt språk heller lese dem.