Pølsevev om valgordning

Den nye valgordningen representerer ikke noe demokratisk problem, og vil ikke skape kaos eller «lillelørdag» på valgnatten.

PROFESSORENE Frank Aarebrot og Anders Todal Jenssen ga i et intervju med Dagbladet uttrykk for sterk bekymring over den nye valgordningen ved høstens stortingsvalg. Ordningen er et demokratisk problem får vi vite, og den vil bli valgets største overraskelse. Det er særlig fordelingen av utjevningsmandater som er tvilsom. Ordningen betegnes som russisk rullett og lotteri. Dagbladet fulgte opp med en lederkommentar dagen etter og spådde «lillelørdag» på valgnatten. I følge Dagbladet er det ikke lenger noen sammenheng mellom valgstemmer og mandatgevinst for utjevningsmandatene. I en kort kommentar karakteriserte jeg det førstnevnte innslaget som pølsevev. Dagbladets leder fortjener muligens enda sterkere uttrykk. Avisens faktaboks den 8.8 (med NTB som kilde) er derimot korrekt. Men hvis vi lar adjektivene hvile, skal jeg forsøke å forklare hvorfor både Aarebrot, Jenssen og særlig Dagbladet gir en i beste fall misvisende fremstilling av den nye valgordningen. Ingen valgordning er «perfekt», heller ikke den nye norske ordningen. Det vil alltid være spørsmål om å balansere ulike hensyn mot hverandre. For eksempel vil hensynet til proporsjonalitet og stabil styring ofte stå mot hverandre. Fra et faglig synspunkt er begge hensyn legitime, og balansen mellom dem er betinget av historiske og politiske forhold. Det at valgordninger bygger på kompromisser mellom politiske partier burde ikke overraske noen. Valglover skiller seg i så måte ikke fra andre lover.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR DET GJELDER virkningen av de enkelte delene av en valgordning, kan dette vanskelig diskuteres uten å ta hensyn til helheten. Dette gjelder også ordningen med utjevningsmandater. I den gamle ordningen bidro utjevningsmandatene både til en partipolitisk og en geografisk utjevning. Men fordelingen av utjevningsmandater på fylkene var svært tilfeldig. Ved ett valg kunne Hordaland og Telemark få 2 utjevningsmandater hver, ved et annet ingen. I den nye ordningen er fordelingen av mandater på fylkene endret, slik at folkerike fylker ikke er like underrepresentert som tidligere. Denne endringen stod det strid om, men resultatet gir uansett en bedre tilpasning mellom mandattall og folketall enn den gamle ordningen.Det har ikke skjedd noen endring i metoden for fordeling av utjevningsmandater på partiene, slik Dagbladet synes å tro. Det er bare antallet utjevningsmandater som har økt fra 8 til 19. Det å bringe inn kandidatenes «personlige» stemmer er i denne sammenheng misvisende, ettersom vi her i landet har lukkede lister der velgerne ved stortingsvalg i praksis ikke har mulighet for å påvirke personvalget. Det som er nytt, er fordelingen av de enkelte partienes utjevningsmandater på fylkene, etter at det er avgjort hvilke partier som skal dele disse mandatene. Det er altså ikke et partis stemmetall i det enkelte fylke som alene står bak et utjevningsmandat, men partiets samlede stemmetall i landet som helhet. Det å vise til at stortingsrepresentanter kan bli valgt med 1 eller 28 stemmer er derfor misvisende.

HVIS MAN SKULLE brukt den gamle fordelingsmetoden for utjevningsmandater sammen med den nye fordelingen av distriktsmandatene, ville dette gitt en overrepresentasjon i forhold til folketallet for flere sentrale fylker, blant annet Akershus og Hordaland! Selvsagt på bekostning av mindre folkerike fylker. Et alternativ ville vært å ha egne, nasjonale valglister for utjevningsmandatene - frikoblet fra den fylkesvise representasjonen. Men dette reiser igjen et spørsmål om hvilke fylker disse representantene egentlig skulle representere. Selv om den primære hensikt med utjevningsmandatene er en partipolitisk utjevning, er jeg enig i at det er rimelig at partiene får disse mandatene i fylker der de har en viss tilslutning. En simulering av de 8 siste stortingsvalgene med den nye valgordningen viser at i 86 prosent av tilfellene ville utjevningsmandatet blitt vunnet av det partiet som hadde den største eller nest største restbrøken i fylket. Ytterligere 11 prosent vinnes av partiet med den 3. eller 4. største restbrøken. Den minste restbrøken som ville ha vunnet et utjevningsmandat tilsvarer 1441 stemmer i Aust-Agder. Når man samtidig vet at det bare er partier med minst 4 prosent oppslutning i landet som helhet som kan få utjevningsmandater, er påstanden om at man kan vinne et utjevningsmandat med 1 stemme mildt sagt en overdrivelse. Den nye ordningen tar hensyn til antall stemmer og mandater i hvert enkelt fylke. En simulering av valget i 2001 med den nye valgordningen, ville for eksempel gitt KrF et utjevningsmandat i Telemark med et gjenstående stemmetall på 4039. Partiet hadde imidlertid et høyere antall ubrukte stemmer i Akershus (7149), uten å få utjevningsmandat der. I den nye ordningen divideres imidlertid de ubrukte stemmene på det gjennomsnittlige antall stemmer bak hvert mandat, noe som gir høyere restbrøk i Telemark enn i Akershus. Relativt sett lå altså KrF nærmere et utjevningsmandat i Telemark enn i Akershus.

TILPASNING mellom restbrøker og den geografiske fordelingen av utjevningsmandatene er ikke perfekt, men jeg har vanskelig for å se at den nye ordningen representerer noe demokratisk problem, eller skaper kaos eller «lillelørdag» på valgnatten. Når det gjelder Dagbladets påstand om at den nye valgordningen er et eksempel på en ekspertutredet lov som politikerne «stort sett» har holdt seg unna, innebærer dette en grov undervurdering av de politikere som var med i Valglovutvalget og som behandlet loven i Stortinget. Selv om valgloven er omfattende og detaljert, krever den hovedsakelig kjennskap til de fire regneartene og en viss vilje og evne til å se de enkelte delene i sammenheng.