Polsk jul

Nestekjærlighet er en fin ting. Når vi skal ha noe gjort.

ÅPEN GÅRD OG JULEMARKED.

Familiebiler snegler seg gjennom mørkt vinterlandskap. Lykter blir flakkende lyskastere på utålmodig jakt etter ei sårt tiltrengt luke. I år skal familiens yngste få oppleve den ekte jula, den med gårdstun, husdyr, kakao foran peisen, sopelimer med rød sløyfe, granbar og ei smie hvor folk jobber sånn som i gamle dager. Og der blir en parkeringsplass ledig - huhei - idyllen er nær!

I ET HJØRNE AV

parkeringsplassen, helt i skogkanten, bak biler med fremmede skilter, i en annen års- og prisklasse, med bråkemusikk på full guffe og flasker i hendene enda det er søndag formiddag, står de. Mødrene føyser ungene av sted: «Skynd deg, gå litt fortere!» Ikke se. Ikke nå. Ikke dette markedet. For akkurat nå trenger vi ingen til å legge tak, male hybelleiligheten eller til å rydde farmors loft.

I SVERIGE ER DE

slovenere, i Spania ofte ecuadorianere og afrikanere, i Tyskland er de fortsatt tyrkere og i USA meksikanere. I Norge er de først og fremst fra Polen. Og de plukker ikke bare jordbær. De rydder, vasker, maler og bygger om. Til en brøkdel av hva du må betale hvis du tyr til Gule Sider. Normalt sosialt samvær tyder på at det er det stadig færre som gjør: «Skal dere pusse opp, sier du? Jeg kjenner noen polakker - de koster nesten ingenting!»

«MORALEN ER SYNKENDE,»

får vi høre hos Fellesforbundet. Forfallet gjelder visst både arbeidstakere, arbeidsgivere, utlendinger og nordmenn. Fellesforbundet har forsøkt å komme ulovlig arbeid i bygningsbransjen til livs i en tjue års tid. Nå er uvesenet ett av deres hovedsatsningsområder. Et søk i avisarkivene signaliserer at kunnskapen om utbredelsen av ulovlig arbeidskraft er dårlig. Det kan Fellesforbundet bekrefte. Men at omfanget øker, det er det ingen tvil om, sier de.

PÅ AMERIKANSK SIDE

av grensa mot Mexico møter de opp hver morgen, de ulovlige innvandrerne som amerikanerne egentlig ikke vil vite noe om. Bortsett fra når de skal ordne komposten eller pusse opp. Forfatteren T. Coraghessan Boyle beskriver en hjerterå virkelighet i boka «Tortilla på grensa» fra midten av 90-tallet. I Norge, i 2003, møter de som ikke maser med skattekort, forsikringer eller overtidsbetaling opp på en parkeringsplass på vestkanten i Oslo.

NOEN TROR AT

virkeligheten vil bli annerledes fra 1. mai neste år, når Polen og sju andre østeuropeiske land blir EU-medlemmer og entrer EUs felles arbeidsmarked «på ordentlig». At papirer vil fylles ut, avgifter innbetales, arbeidsforhold bli like og lønnsnivået jevnes ut. At når arbeiderne som i dag er «fornøyde» med lønninger som vi ler av - «for dem er det jo som å tjene en årslønn på en måned!» - blir flere, så vil de bli behandlet og lønnet med respekt. Da kan et betimelig spørsmål være - «av hvem?» For er ikke rollen som herrefolk ganske behagelig? På parkeringsplassen ved Bogstad en søndag denne måneden var vi mange som kunne ropt «God jul og godt nytt år!» eller

«Wesoêych ùwiÑt i Wszystkiego Najlepszego w Nowym Roku!» Men vi gjorde det ikke.