GIFTE SEG: Tros- og livssynsutvalgets forslag om å frata kirken og andre trossamfunn vigselsmyndighet har skapt heftig debatt. «Situasjonen i dag er at noen trossamfunn har og andre ikke har vigselsrett, og det betyr i verste fall at noen går rundt og tror at de også er juridisk gift, fordi man har inngått et religiøst ekteskap i et trossamfunn som ikke har formell vigselsrett», skriver Bente Sandvig.
  Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix
GIFTE SEG: Tros- og livssynsutvalgets forslag om å frata kirken og andre trossamfunn vigselsmyndighet har skapt heftig debatt. «Situasjonen i dag er at noen trossamfunn har og andre ikke har vigselsrett, og det betyr i verste fall at noen går rundt og tror at de også er juridisk gift, fordi man har inngått et religiøst ekteskap i et trossamfunn som ikke har formell vigselsrett», skriver Bente Sandvig. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB ScanpixVis mer

Pomp og prakt

Debatten om kirkas rett til å vie ektefeller krever mer refleksjon enn henvisning til gammel tradisjon.

I sin kronikk i Dagbladet 10. januar, argumenterer forskerne Ingvill Thorson Plesner og Henrik Syse mot flertallsforslaget fra Stålsettutvalget om å innføre sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning. Siden det har falt mange og harde ord om dette forslaget, vil jeg gjerne bidra til å presentere forslaget på en noe mer nyansert måte enn det som hittil har vært tilfelle.

Vi fikk en konkret bestilling i mandatet om å vurdere i hvilken grad tros- og livssynssamfunn skal utøve offentlig rettslige funksjoner, og om det eventuelt burde stilles ytterligere krav i den forbindelse. Den eneste funksjon med offentlig rettslig virkning, er ekteskapsinngåelse i tros- og livssynssamfunn der prest, forstander eller lignende har godkjent vigselsrett.

Vi drøfter i utredningen hvordan vi bør forholde oss til en kompleks virkelighet der mange ulike normsett er tilstede i samfunnet. Her er vår klare anbefaling at i Norge skal det være norsk lov som gjelder, og at en utvikling i retning av parallelle rettssystemer er uønsket. Ulike tros- og livssynssamfunn har ulike oppfatninger av ekteskapet, blant annet av hvem som kan gifte seg med hvem og hvilke forpliktelser og rettigheter som ligger i den religiøse forståelsen av ekteskapet. Vi kjenner fra de senere årene til diskusjonen om likekjønnede pars adgang til å inngå ekteskap, og vi husker opphetede debatter om hvordan man skulle ivareta kjønnenes like rett til skilsmisse, også i ekteskap inngått i trossamfunn som enten ikke anerkjenner skilsmisse i det hele tatt, eller prediker at kvinner og menn har ulik rett til å få innvilget skilsmisse. Videre har vi hatt debatter og handlingsplaner om tvangsekteskap. Og i forbindelse med siste bispeutnevnelse i Den norske kirke, dukket også spørsmålet om å nekte vigsel av skilte opp. Alt er med andre ord ikke helt greit som det er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flertallet i utvalget mener det er en fornuftig rydding å gjøre den juridiske delen av ekteskapsinngåelsen til et offentlig anliggende for å tydeliggjøre at her er det ekteskapsloven som gjelder. Sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning vil gjøre det klart at ekteskap juridisk sett er en nasjonal, rettslig ordning som er felles for alle, uavhengig av tro, livssyn eller etnisk bakgrunn, og som dermed ivaretar likebehandling av alle norske borgere. Dette vil etter mitt syn også ivareta våre menneskerettslige forpliktelser om retten til å inngå ekteskap uten å bli diskriminert. Staten diskriminerer i den nye ekteskapsloven ikke likekjønnede par, mens trossamfunnene altså gjør det også når de ivaretar en offentlig oppgave.

Det er både prinsipielt og praktisk uheldig at den rettslige delen og den religiøse inngår i en og samme handling gjennom at trossamfunnene har vigselsrett med rettsstiftende virkninger. Presten er på samme tid religiøs leder, med en teologisk oppfatning av ekteskapet, og statens forlengede arm i forvaltningen av en ekteskapslov trossamfunnet kanskje ikke anerkjenner deler av. Det ser vi altså som en utfordring som krever mer reflekterte svar enn henvisning til gammel tradisjon, at det ikke er noe folkekrav om endring eller at dette skulle føre til en avkristning av landet. I utvalget har vi tatt på alvor ansvaret for å utmeisle en bærekraftig politikk i et samfunn som samtidig som det er en lov for alle som gjelder, skal ha stor romslighet for utøvelse av religion og livssyn. Men forutsetningen for at dette skal lykkes, mener vi altså er en opprydding i hva som er offentlige oppgaver, og hva som skal og kan ligge til tros- og livssynssamfunnene.

Dette er slett ikke til hinder for at man kan ivareta pomp og prakt og det seremonielle i tros- og livssynssamfunns regi. Snarere nesten tvert i mot: Når både prøving av ekteskapsvilkår og selve den formelle inngåelsen av ekteskapet er ivaretatt av det offentlige, slipper trossamfunnene både prosedyrene med godkjenning av vigslere og vigselsformular samt papirarbeidet i forhold til myndighetene og kan konsentrere seg om å feire bryllupet.

Følg oss på Twitter

Thorson Plesner og Syses innvendinger og argumentasjon omkring religiøse ekteskap og det franske forbudet mot slike, kan jeg ikke se er særlig relevant i forhold til det utvalget foreslår: Ingen her har foreslått noe forbud mot religiøse ekteskap som sådan. Situasjonen i dag er at noen trossamfunn har og andre ikke har vigselsrett, og det betyr i verste fall at noen går rundt og tror at de også er juridisk gift, fordi man har inngått et religiøst ekteskap i et trossamfunn som ikke har formell vigselsrett. Ved å skille det religiøse fra det formelle juridiske, vil man tydeliggjøre forskjellen: Bare ved å gifte seg sivilt hos myndighetene, får man de rettigheter og forpliktelser som følger med som gift etter norsk lov. Et alternativ som har vært drøftet, er å la tros- og livssynssamfunnene beholde vigselsretten, men oppheve unntaksbestemmelsene for å gjøre det klart at loven gjelder. Det vil si at de tros- og livssynssamfunn som anerkjenner likekjønnede par, lik rett til skilsmisse og like rettigheter og forpliktelser for øvrig, ekteskap på tvers av livssyn og gjengifte - med andre ord vil vie i pakt med gjeldende ekteskapslov, de kan få vigselsrett, men ikke andre.

Jeg mener ikke det er grunnlag for å påstå at det vil bli flere religiøst inngåtte ekteskap uten juridisk virkning om vi foretar denne opprydningen. Jeg tror snarere det motsatte, fordi det følger noen rettigheter med å være gift på den formelle måten. Uansett vigselsordning må det flere virkemidler til for å sikre den/de svakeste partene her. Under arbeidet i utvalget har jeg merket meg at både de miljøene som arbeider med kvinners rettigheter og tvangsekteskap og de homofiles største organisasjon, mener sivil ekteskapsinngåelse er viktig i arbeidet for likestilling og likebehandling.

Jeg mener for øvrig at det å skille den juridiske delen av ekteskapsinngåelsen fra den religiøse, er et langt bedre og viktigere tiltak for å sikre kvinners rettigheter i trossamfunn og storsamfunn, enn å stille krav om formell representasjon i trossamfunnets styringsstruktur.

Bente Sandvig,
nestleder i tros- og livssynspolitisk utvalg
Bente Sandvig, nestleder i tros- og livssynspolitisk utvalg Vis mer