PÅ VEGGEN: Pink Floyd framfører «The Wall» i Earls Court Arena i London, 1980. Foto: Peter Still/Redferns/Getty Images
PÅ VEGGEN: Pink Floyd framfører «The Wall» i Earls Court Arena i London, 1980. Foto: Peter Still/Redferns/Getty ImagesVis mer

Pompøs maktdemonstrasjon

Pink Floyd «The Wall» i gedigen nyutgave.

Vinterens retroindustrielle Pink Floyd-offensiv, der hele katalogen utgis på nytt enda gang,  avrundes med bandets største kommersielle suksess etter «Dark Side of the Moon», og man sitter med følelsen av at det er nok, nå. Mer enn nok.

«The Wall» er definitivt ikke Pink Floyds største øyeblikk musikalsk, men har sin fortjente plass i rockhistorien som episk storverk og musikalsk maktdemonstrasjon.

Nå får dette dolbbeltalbumet den fulle retrobehandlingen, med remastrede utgaver på cd og vinyl, Experience-utgave med en cd med ekstramateriale, og den svindyre Immersion-boksen med seks cd-plater og dvd med konsertopptak, demoversjoner, hefter og bilder, samt klinkekuler, skjerf, ølbrikker og annet fjas.

PINK FLOYDS kreative gullalder fra 1968 til 1975 var kjennetegnet av en nesten sømløs sammenføyning av elementer fra prog, psykedelia og blues.

På «The Wall» (1979) tok Roger Waters kontroll med bandet, og innførte et mer generisk, temmelig pompøst rockuttrykk.

Båndene til prog og  psykedelia ble langt på vei kuttet, til fordel for et mer teatralsk preg som brakte prosjektet i retning rockopera — der det som kjent også havnet, både på scene og lerret.

Blueselementene var fortsatt med, ikke minst i Gilmours patenterte gitarlyd, som på «Comfortably Numb». Det samme var bruken av lydeffekter som helikoptre, eksplosjoner og taleopptak, og den effektive vekslingen mellom rolige og mer voldsomme partier.

Men det var først og fremst platas mektige vegg av lyd, allsangvennlige låtmateriale og overtydelig antiautoritære budskap rundt temaer som isolasjon, maktmisbruk og tenåringsangst, som gjorde den til en publikumsfavoritt.

OG SÅ var det jo selvsagt bandets mest skamløse flørt med hitlistene, på den forsøksvis discoinspirerte «Another Brick in the Wall (Part 2)».

«The Wall» ble utgitt på dobbel LP i 1979, på et tidspunkt da postpunk og nettopp disco definerte tidsånden. Så vidt jeg husker var mottakelsen noe blandet. Kanskje traff den vel så bra da den ble nyutgitt på cd i 1985, med filmen fra 1982 i ryggen. Slik nådde «The Wall» en ny generasjon yngre platekjøpere, og ga dem den samme sugende følelsen av å bli dratt i et musikalsk, lydmessig og tematisk univers som noen av oss fikk da «Dark Side of the Moon» kom i 1973.

«The Wall er lukten av gutterom, sure sokker, papir-og-penn-rollespill og dagdrømming», for å sitere en 20 år yngre kollega.

Hey teacher, leave us kids alone.

Pompøs maktdemonstrasjon

PERSONLIG foretrekker jeg det mer organiske lydbildet på bandets tidligere Abbey Road-produserte mesterverk. Men det er ikke til å komme fra at «The Wall» låter uvanlig fett, og fetere enn noen gang i produsent James Guthries egen remastring. Plata er som et summende kraftverk.

Faktisk er det vel mest som sonisk skulptur den har interesse mer enn tre tiår senere. Musikalsk er det mange transportetapper og rumling fra tomme tønner på Pink Floyds ellevte album.

Lydbildet er muskuløst, stort og dynamisk, med en tørrere og mer kontant punch enn på tidligere Floyd-plater.

Pussig nok, tatt i betraktning at den regnes som en audiofil klassiker og er hyppig gjenganger som demomateriale på hi-fi-messer og i furupanelte gutterom, er dette den eneste av de tre Immersion-boksene der det ikke følger med lydfiler i høyoppløst 24 bits masterkvalitet. Kan forklaringen være at det ikke finnes godt nok kildemateriale å produsere ekte HD-lyd fra? Her er det sikkert kyndige lesere som vet svaret.

EKSTRAMATERIALET her er i det hele tatt mindre imponerende enn i de to andre Immersion-boksene.

Følelsen av at man burde gravd enda dypere i skuffer, skap og hvelv har ligget der gjennom hele serien, men her blir den påtrengende.

Roger Waters' demoinnspillinger over to cd-plater forteller kanskje mest av alt hvor avhengig av han var av bidragene fra de andre bandmedlemmene, og fungerer samtidig som en bekreftelse på hvorfor det har falt meg så lett å mislike Waters' solomateriale. Mannen eier jo ikke subtilitet.

Konsertopptaket «Is There Anybody Out There: The Wall Live» tør være gammelt nytt for den harde kjernen av Floyd-entusiaster, selv om det her er remastret av Guthrie. Også en bakgrunnsdokumentar på dvd er, så vidt jeg kan skjønne, gammel nytt.

DET ER RETT OG SLETT for lite snacks her til å legitimere en så voldsom og kostbar pakke. Man skal være svært tung Floyd-fan for ikke å klare seg utmerket godt med den rimeligere Experience-utgaven.

Eller hvorfor ikke den flotte, vellydende vinylutgaven?