Pønk på kinesisk

Et nokså livstrett krigsrop fra dagens unge i Kina.

BOK: Her er den norske utgaven av boka som har bidratt til å definere det moderne Kinas nye ungdomsopprør. Forfatteren Chun Sue var 17 år da hun skrev dagbokromanen «Beijing Baby». I ettertid er hun portrettert på forsida av magasinet Times{rsquo} Asia-utgave, og boka er solgt til en rekke vestlige land. Er den verdt det?

Temaet er allmenngyldig og kan leses som en krysning av «Syk kjærlihet», «Å være ung er for jævlig» og «Bridget Jones' dagbok». De allmenngyldige problemstillingene mister likevel noe av sin verdi, fordi boka byr på magre litterære opplevelser og et nokså lavt refleksjonsnivå.

Manifest

Viktigste grunn til å interessere seg for «Beijing Baby» er å lese den som et manifest: Slik lever og tenker unge mennesker i det urbane Kina etter årtusenskiftet. Så mangelfullt - i våre øyne, vel å merke - er innholdet i deres opprør.

Det sies om linglei - «de alternative», som de kalles - at Kurt Cobain betyr mer for dem enn Mao. De er en del av det enkelte observatører kaller «den store løgnen», som innebærer at ingen under 25 vet eller bryr seg om hva som skjedde på Den himmelske freds plass for 15 år siden. For dem er Tiananmen en plass, ikke en massakre.

Slik beskriver Chun Sue stedet: «Endelig traff Mint og jeg hverandre ansikt til ansikt. På Den himmelske freds aveny. Jeg ville møte ham der, fordi der var det strålende opplyst, og unge mennesker vandret fram og tilbake kledd i siste skrik. Det ga storbyfølelse.»

Konsumenter

Så hvor er det politiske eller sosiale sprengstoffet som medførte at «Beijing Baby» ble forbudt i Kina bare noen måneder etter utgivelsen i 2002? Som sex- og pønkroman er den ikke særlig avansert, nærmest naivistisk. Den er blottet for pornografiske skildringer som kunne ha provosert puritanske kinesere, og rusmisbruk har heller ingen framtredende plass.

På mange måter framstår Chun Sue som et ektefødt barn av den kinesiske økonomiens vekst. Det nye tigerspranget har fostret konsumenter i stedet for kommunister. Selv om det politiske mangfoldet ennå ikke finnes, strømmer en økonomisk, kulturell og sosial pluralisme gjennom landet. Fellesskapsideologien viker plassen for individualistisk orientering. Det siste er allestedsnærværende i Chun Sues unge verdensanskuelse: «Jeg gråt salte tårer. Jeg hadde en date og hadde verken nye bukser eller sko. Jeg gråt salte tårer fordi en elektrisk gitar ikke kostet mer enn 1500 yuan og jeg ikke kunne kjøpe en.»

Skoleopprør

En mulig forklaring på at boka har provosert det kinesiske establishmentet er at den handler om skole-dropouts. Under kulturrevolusjonen i perioden 1966- 76 mistet en hel generasjon muligheten til adekvat høyere utdannelse, derfor er det ingen hemmelighet at kinesere i dag er fiksert på skolegang. Samtidig er skolesystemet gammeldags og overfokusert på disiplin. Sekretærutdannelsen som Chun Sue hopper av, har detaljerte oppførselsregler:

«Man skal sitte pent, med beina i riktig stilling. Man står med ryggen rak og magen inn. Gangen skal være fast og energisk, ikke vaggende. Ansiktet skal være rent og uten sminke. Frisyren skal være naturlig og ikke for moderne. Man skal være ren og pen i tøyet og ikke kle seg vulgært. Man skal være vennlig, nikke, hilse og ikke minst smile. Man skal være elskverdig, og ikke krypende eller overlegen. Man skal tenke framover og sette seg høye mål. Legg vekt på selvutvikling, vær beskjeden og høflig. Vær edel og ikke ufin.»

Alternativene for linglei som Chun Sue (egentlig Chun Shu/Vårtre) er den optimale ungdomskultur, der Nirvana, Sex Pistols eller lokale avarter er forbildene, og der grønn hårfarge og Converse-sko er uttrykket. Fornemmelsen av frihet er som kjent relativ.