Pønkens epoke

Merkelig flatt og stereotypt om et avgjørende kulturelt tidsskifte.

BOK: Handlingen i Sverre Knudsens nye roman «Sukkersug» starter med slippet av en fiktiv erindringsbok som forteller innsidehistorien om Norges største pønkeband, dets vekst og fall. Lanseringen ender med slåsskamp, blodige bandmedlemmer og førstesider i tabloidene. «Sukkersug» skaper neppe sånne reaksjoner, men det er jo en anelse pikant når Sverre Knudsen (også bl.a. kjent under pseudonymet Freddi Fiord), låtskriver, bassist og vokalist i legendariske The Aller Værste, nå utgir fortellingen om Freddi fra Østerås, låtskriver, bassist og vokalist i et pønkeband som snur opp ned på den norske musikkscenen rundt 1980.

Søttiåtterne

«Dette er en roman som svært mange vil kjenne seg igjen i», forsikrer forlaget på vaskeseddelen. Det kan skyldes at mange vil føle at de har lest den før. Tenåringen Freddi vokser opp med snille og stille foreldre i en blokkleilighet i Bærum. Freddi er sjenert og keitete, har ikke drag på damene, og lever i stedet gjennom musikken, som lover et mer intenst og autentisk liv annensteds. Freddi blir nesten voksen, mer rastløs, men flinkere til å spille. Freddi drikker for mye, sover for lite. Freddi starter band og gjør suksess. Freddi går til helvete. Til å være langt på vei selvopplevd er «Sukkersug» rett og slett forbløffende sjablongaktig.Riktignok har norske oppvekstskildringer av denne typen hatt en tendens til å foregå på 60-tallet. I «Sukkersug» er Beatles byttet ut med Sex Pistols, og forflyttingen fra pene vokalharmonier til stygge tregrepsriff kunne ha vært effektiv: De kulturelle forandringene som pønken førte med seg var viktigere enn vi pleier å tro, og alle de skikkelsene i norsk offentlighet som startet opp som håpefulle rytmegitarister eller sinte musikkanmeldere rundt 1980, har ennå ikke fått historien sin ordentlig fortalt. Men «Sukkersug» er ikke generasjonsromanen vi har ventet på: Selv om Sverre Knudsen var en av den norske pønkens virkelige hovedfigurer, er det sjelden boka hans våger seg utover å påpeke det åpenbare.

Katalogroman

Utspent mellom oppvekstens lille og platesamlingens store liv, drømmer jeg-personen Freddi om å kunne være i verden med samme selvfølgelighet som de han beundrer rundt seg. Letingen etter sikker og helstøpt personlighet er et av de eldste motivene i dannelseslitteraturen, og i «Sukkersug» er det altså pønken som får spille rollen som forløser: I det rytmisk organiserte bråket finner Freddi endelig fram til et uttrykk som han ikke trenger å nøle overfor. Det kunne ha vært et fint oppsett for en personskildring. Bortsett fra at tematikken i «Sukkersug» egentlig ikke kommer lenger enn akkurat hit. Momentene som bryter opp automatikken i teksten, som de fine glimtene inn i foreldrenes tilværelse, blir ikke forfulgt. I stedet kompenseres det med altfor opplagte historiske markører og stadig mer abrupte stemningsskifter. Til slutt står vi igjen med en liste heller enn en roman: en katalog av bandnavn, bifigurer, epokeriktige klesskifter og lange fyllekuler, uten synderlig indre utvikling. Men sikkert ikke uten affeksjonsverdi, for dem som i sin tid var med på å renske landet for symf-rock og visesang.