VOVET STIL: Gjengen til Jonny Halberg var utfordrende også i klesveien. Fra venstre, Ole Johnny Ardem, Kjetil Korslund, Jonny Halberg (sittende), Stig Sæterbakken, og Heidi Lyshol. Fotograf: Else Marie Ardem.
VOVET STIL: Gjengen til Jonny Halberg var utfordrende også i klesveien. Fra venstre, Ole Johnny Ardem, Kjetil Korslund, Jonny Halberg (sittende), Stig Sæterbakken, og Heidi Lyshol. Fotograf: Else Marie Ardem.Vis mer

Pønkere i drag

... og andre tidsbilder fra et radikalt kunstmiljø på 80-tallet.

(Dagbladet:) - Noen kaller «1983» en oppvekstroman. Det er det ikke. Det er en dannelsesroman, sier Jonny Halberg.
Vi møter ham på 80-tallets kuleste utested, Café Sjakk Matt. For tredve år siden var de så kosmopolitanske at de serverte cappuccino og pastaretter. Halberg tar seg en Fernet-Branca for helsas skyld. 

Hovedkarakteren i Halbergs nye, halvveis selvbiografiske roman «1983» får dannelsen fra det radikale kunstnermiljøet Halberg selv tok del i. Med blant andre avdøde Stig Sæterbakken.  

Tidsbilde Dermed er boka også et tidsbilde fra et Norge i brytningstid: Roberts personlige forandring speiles av samfunnet rundt ham.

- Robert går fra politisk engasjement til estetikken. Noe lignende skjedde jo i litteraturen etter sekstiåttergenerasjonen, den ble mer formalistisk.

Bandet til Stig Sæterbakken, Grå, kler seg opp i grå dresser, barberer halve hodet, og sminker seg når de går på byen i boka. Og i virkeligheten. 

- Det var et forsøk på protest mot den avskyelige glamkulturen — med permanent og brunkrem — som rådet på den tiden, sier Halberg.

Men det som bare hintes til i boka, er at rasende bondeknøler banket opp gutta og rev i stykker de grå dressene.

- Vi ble oppfattet som fremmede og arrogante. Også lå det nok en viss homofobi bak aggresjonen.

- Trangsynt - Hva tenker du nå om ideene til generasjonen du beskriver og er en del av?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Romankarakterene er svært pretensiøse. Vi var ekstremt opptatt av å plassere oss inn i en undergrunn — av å lese ting ingen hadde lest og høre på industrirock ingen andre hadde hørt om, sier Jonny Halberg. 

- Den tankegangen fører til at man ekskluderer mye som er viktig, man blir trangsynt.

Sæterbakken Mot slutten av romanen trer Stig Sæterbakken inn i hovedkarakterens liv, som den første personen han virkelig kan identifisere seg med. Sånn var det til dels også i Halbergs eget liv.

- Hva tenkte du om å skrive Sæterbakken inn i en roman etter hans dødsfall?

JONNY HALBERG. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
JONNY HALBERG. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Jeg skrev delene om ham ferdig to uker før han døde, da ante jeg ikke at det kom til å skje. Og det var ikke noe hovedpoeng å inkludere ham, jeg tvilte etter at han døde. Men han trengs for å redde Robert ut av ensomheten.

Kritisk til mytologisering - Har selvmordet hans fått deg til å tenke at det kan ha ligget noe destruktivt i det kunstsynet dere sto for?

- Nei. Årsakene er mer sammensatte og personlige enn som så. Vi lengtet vekk fra den trauste, norske virkeligheten; Prøysen og Bjørnson fnøs vi av — dermed valgte vi en kunstform som tok oss vekk, sier Halberg.

- Men det jeg synes er interessant, er mytologiseringen omkring selvmord. At det vokser frem en dyrking av personer, gjerne kunstnere, som gjør livet slutt for egen hånd ... Det kan smake ganske emment, sier Halberg.

Halberg må gå. Han skal møte studentkanalen Radio Nova (første sendning i 1982) på 80-tallets kuleste bokhandel — Tronsmo.

- Jeg føler meg som del av en generasjon som var med på å sette i gang noe, i kulturen.