TILBAKE TIL ÅTTITALLET: - Selv i punkmiljøet skulle jentene være søte og snille. Det var nok vanskelig for dem å finne forbilder, sier regissør Lukas Moodysson. Han er aktuell med «Vi er best», om trettenårige jenter som mest av alt vil spille i punkband.Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
TILBAKE TIL ÅTTITALLET: - Selv i punkmiljøet skulle jentene være søte og snille. Det var nok vanskelig for dem å finne forbilder, sier regissør Lukas Moodysson. Han er aktuell med «Vi er best», om trettenårige jenter som mest av alt vil spille i punkband.Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Pønkeren ser tilbake

Regissør Lukas Moodysson har laget film basert på barndommen til sin egen kone. Det føltes litt incestuøst.

Det siste regissør Lukas Moodysson (44) gjør før intervjuet starter, er å sjekke nyhetene fra India — nærmere bestemt utvilingen i et pågående sjakkspill.

- Unnskyld meg et øyeblikk. Jeg må bare vite hvordan det går med Magnus Carlsen.

Moodysson er opptatt av Magnus Carlsen.

- Jeg er forelsket i hans måte å spille sjakk på. Han gir aldri opp. Selv om alle sier at nå blir det remis, fortsetter han bare å spille. Å fortsette, det er hans talent. Og det er mitt ideal.

Etter å ha vunnet kritikerbifall og publikumshjerter med de varme «Fucking Åmål» (1998) og «Tillsammans» (2000), steg Moodysson ned i gravalvoret med «Lilja 4Ever» (2002), «Ett hål i mitt hjarta» (2004) og «Mammut» (2009). Sistnevnte hadde Hollywood-stjerner på plakaten og gedigne ambisjoner, og ble så mye av en prøvelse at Moodysson sa til pressen at han ikke ville lage film mer.

Men det var da. Etter et avbrekk som romanforfatter er regissøren igjen kinoaktuell, med «Vi er best». Igjen vender han tilbake til tenårene, til tre trettenårige jenter som vil gjøre opprør og spille i punkband selv om det er 1982 og punken ligger på dødsleiet.   Filmen er basert på et tegneseriealbum fra 2008 skapt av Moodyssons kone, Coco, som er sterkt selvbiografisk. For dem begge, faktisk.

- Coco og jeg vokste opp på samme tid, med samme musikk, idealer og drømmer. Men hun kom fra Stockholm. Der var de tre pønkere. Jeg vokste opp i Lund. Der var vi bare to.

Likevel nølte han litt før han bestemte seg for å lage filmen.

- Det føltes litt incestuøst å lage film om min egen konas barndom. Men jeg prøvde ikke å tenke på Coco da vi spilte inn.

Den voksne Moodysson tenker at pønken, som skulle være for de som var annerledes, egentlig ikke var så god til å omfavne annerledeshet.

- Det er et problem med subkulturer og alternative bevegelser. De blir konservative. Du skal kle deg på en bestemt måte, høre på en bestemt musikk. Selv i gruppene for de som er utenfor, er det en tendens til å støte ut andre. Pønkerne ville aldri invitere noen som spilte Abba inn i gjengen.

Men likevel. Punken gir ennå gjenklang i gutten som ifølge seg selv forsøkte seg som talentløs trommis i trettenårsalderen.

- Det var noe der som har blitt igjen i meg, sier Moodysson.

- Amatørismen, direktheten. Det at det viktigste er bare å gjøre det du vil, selv om du ikke er noe god. Jentene i filmen vil lage en låt, selv om de ikke kan spille instrumenter. Det er en likhet mellom deres måte å lage musikk på, og min måte å lage film på. Det er en spontanitet der, en følelse av at «nå gjør vi det bare».

Trettenåringene i filmen klipper håret kort og styler det i pigger. På gata roper guttegjenger etter dem at de er stygge.

- Jentene opplever nok at det er noe begrensende i forventningene som stilles til dem, sier regissøren.

- Selv i punkmiljøet skulle jentene være søte og snille. For hvert hundrede gutteband kunne det funnes ett med jenter. Det var nok vanskelig for unge jenter å finne gode forbilder.

I likhet med virkelighetens Coco, den gangen i barndommens Stockholm, vil jentene helst se ut som gutter.

- Tanken om at du skal kle deg slik at andre synes du er søt, finnes ikke for dem. Det dreier seg om å kle seg med humor, eller for å være tøff. Egentlig handler filmen om noen som greier å være glade i seg selv, selv om ingen andre er det.

Den som kjenner Lukas Moodyssons filmografi, vil finne igjen et av særtrekkene hans i «Vi er best»: Skildringen av selvopptatte voksne som fester og flørter og er utleverende og utagerende mens barna deres glir stille rundt i bakgrunnen eller låser seg inn på rommene sine.

- Det henger nok sammen med at jeg selv opplevde de voksne som upålitelige og uansvarlige, sier Moodysson.

- Jeg syntes alltid jeg skjønte mer enn dem.

I «Lilja 4Ever» er foreldrene bare fæle.

- I «Vi er best» er de bare rare og ganske sjarmerende. Men de stiller ikke opp for barna sine. De overlater dem til seg selv. Slik var det særlig på syttitallet, men jeg tenker det er sånn ennå, at det er mange voksne som ikke forstår at deres måte å leve på, går utover barna.