Pop med hvilepuls

Per Kristian Ottestad går for den store popmusikken på sin solodebut. Man skulle ønsket han hadde gått for de store følelsene også.

CD: Til tross for flere tilløp til å bli popstjerne (2Brave, The Getaway People) står Per Kristian Ottestad i fare for å bli «han som skrev en låt med Robbie Williams».

Da er det selvsagt riktig å motarbeide slike fristelser med et forsøk på å lage stor, publikumsvennlig popmusikk på egen hånd.

«Ottestad» er plateekvivalenten til begrepet «pen og vellykket»: det høres fint, trygt og pengesterkt ut, med få riper i lakken og stor grad av forutsigbarhet. Og ganske så kjedelig når det kommer til stykket.

Popmusikk skal jo helst få hjerter til å banke eller sette andre viktige følelser i sving, men her forblir pulsen på stedet hvil gjennom tre kvarter, med et lite utslag for den fine førstesingelen «Saving Up For Grace» .

Lydbildet er stort sett av typen grandios, britisk tusenårsskiftepop, men uten Coldplays monumentale anslag, Starsailors emosjonelle intensitet eller Travis' likandes folkelighet. Og hvis vi fortsetter å namedroppe, så har han et og annet triks å plukke opp fra sin samarbeidspartner Thomas Dybdahl når det gjelder å tilføre ellers pyntelige og velproduserte lydflater små spor av støv og skitt.

Ingen skal ta ifra Per Kristian Ottestad at han er en dyktig låtskriver i platebransjebetydningen av ordet. Man kan høre gjennom hele «Ottestad» at Robbie Williams nok kommer til å benytte seg av Stavanger-mannens tjenester i framtida. Ottestad forstår håndverket som ligger i bunnen av kommersiell popmusikk, noe som sikrer en minimumskvalitet på alt han setter navnet sitt på. Han kan dette med refrenger, hooks og radiovennlige akkordprogresjoner, men det hjelper lite når han stryker på føleprøven.