HÅNDJERN:  Mick Jagger og galleristen Robert Fraser verner seg mot blitzen på Richard Hamiltons "Swingeing London". Foto: 1968-9 Richard Hamilton / http://www.tate.org.uk
HÅNDJERN: Mick Jagger og galleristen Robert Fraser verner seg mot blitzen på Richard Hamiltons "Swingeing London". Foto: 1968-9 Richard Hamilton / http://www.tate.org.ukVis mer

Pop og politikk

Popkunsten oppfattes oftest som et USA-fenomen. Men etiketten oppsto i England.

Kommentar

LONDON (Dagbladet): «Pop Art is: Popular, Low cost, Mass produced». Dette var noen punktene briten Richard Hamilton satte opp for den billedformen han lanserte på utstillingen «This is Tomorrow» i 1956. Nå minnes han med en stor retrospektiv utstilling i Tate Modern.

HAMILTON VAR IKKE bare en utforsker av det nye konsumentsamfunnets visuelle vokabular, som han kombinerte med blikk for nye teknikker og innsikt i tradisjonelle disipliner. Dette ga ham respons på kunstarenaen og en skattet posisjon som pedagog. Selv skulle han seinere betone betydningen av dialogen med de unge - og særlig å gå på dans med dem - som mer verdifullt enn åra på de ledende kunstskolene Royal College of Art og The Slade i London.

POP- OG ROCKSCENEN danner ikke bare en klangbunn i Hamiltons kunst. Han satte også sin signatur på en av tidas legendariske produkter - «The White Album» fra The Beatles. coveret på dobbeltalbumet fra 1968 er minimalistisk, og dets industrielle image med gruppas navn knapt synlig på den hvite overflaten, var den rake motsats til Peter Blake's «maksimalistiske» design av «Sgt. Peppers». Men på innsida av den monokrome merkevaren hadde Hamilton fått John, Paul, George og Ringo til å stå for valget av foto til en portrett-collage og gjort kvartetten delaktig i designet.

MICK JAGGER kom i fokus på en motsatt måte i et av Hamiltons mest kjente verk.Frontfiguren i Stones hadde blitt arrestert sammen kjendisgalleristen Robert Fraser, etter tips om dopmisbruk hos Keith Richard. Daily Mail var også tipset, og avisas fotograf sto klar da de to celebritetene ble brakt inn. Dagen etter var bildet av duoen i håndjern oppslag over i presse og på TV over hele øyriket. Dommeren ville statuere et strengt - «swingeing» - eksempel.

I EN SERIE silketrykk gikk Hamilton ut fra avisbildet, hvor de sammenlenkede arrestantene forgjeves verger seg. Han utnyttet også navnelikheten mellom «swingeing» og «swinging» i tittelen. Dermed ble pressens tidligere så livlige London-karakteristikk endret til en ny, hard linje overfor dem som hadde personifisert 60-åras ungdomskultur.

DENNE DREININGEN mot en samfunnskritisk holdning hos Hamilton, slo for alvor gjennom med en sterk serie bilder basert på TV-opptak fra politiets drap på Vietnam-demonstranter ved Kent State University i USA. Deretter fulgte hans krasse kommentarer til konflikten i Nord-Irland, og Thatchers rolle som «Jernlady» på hjemmebane. Som sitt forbilde, Marcel Duchamp, var Richard Hamiltons strategi å stadig skifte posisjon, noe som gir totalopplevelsen i Tate Modern et sjeldent mangfold.