Pop som puster

Positivt variert og vellykket debut.

CD: For vi trenger ikke en ny Bush eller en ny Amos, altså en snål dame med dramatiskteatralsk popmusikk. Vi trenger derimot plater som «You May Breathe...», hvor Siri «Sissy Wish» Wålberg viser seg som et langt mer allsidig talent enn den utvilsomt Bush- og Amos-duftende EP-en «The Six Feet Tall» skulle tilsi.

«You May Breathe...» er på mange måter den plata vi skulle ønsket at Karin Park laget i fjor. Utgangspunktet er ganske likt: ung dame med bra stemme havner i Bergen. Men der Parks «Superworldunknown» stivnet litt i sin ensformighet, er Wålbergs plate en kontinuerlig forund-ringspakke av sjangerignoranse og lekenhet.

Kokett

Her har - nesten selvsagt - Gjøa-gutta «HP» Gundersen og Kato Ådland hatt tjue fingre med i spillet, og omgir Wålbergs lett kokette stemme med et variert poputtrykk som spenner fra Spector- og Beach Boys-aktig 60-tallisme ( «No Company» ) til twangy ørkengalopp à la Calexico ( «Mr. Sullivan» ).

Av andre assosiasjoner underveis, noterer vi også den suverene Nancy Sinatra & Lee Hazlewood-aktige «Let Us Meet The End» .

Oppegående pop

Og så har du en haug med låter som sømløst smelter sammen ymse referanser til meget oppegående popmusikk.

Det spretne åpningssporet «Stars» og den noe dunklere annensporet «Annoying» er to medrivende eksempler på Sissy Wishs velproduserte og melodi-sterke indierocksvermerier.

Bra jobba.