POP UP-KRIMINALITET: Billbranner kan være et eksempel på pop up-kriminalitet. Foto: NTB scanpix
POP UP-KRIMINALITET: Billbranner kan være et eksempel på pop up-kriminalitet. Foto: NTB scanpixVis mer

Kriminalitet:

Pop up-kriminalitet utfordrer politi og nyhetsredaksjoner

I politikretser er man begynt å snakke om «pop up-kriminalitet», kriminalitetsformer som avhenger av mediaomtale. Ytringsfriheten og sosiale medier gjør dette mer utfordrende å forebygge.

Meninger

I ukene før Halloween i fjor dukket det opp historier om truende oppførsel av mennesker utkledd som klovner i USA. Ganske raskt ble det rapportert om skremmeklovner i Norden også. Folk ble naturligvis redde, og en rekke anmeldelser fulgte. For det meste stoppet det med forskrekkelsene, det var kun få tilfeller av vold og ran som ble omtalt i etterkant. Antageligvis var de fleste tilfeller begått av unge mennesker som selv syntes de hadde vært morsomme. Og ideen hadde de fått ved å lese aviser og å følge med på trender i sosiale medier.

I følge en oversikt laget internt i dansk politi, fulgte omfanget av anmeldelser for skremmeklovneri mediomtalen av det samme, helt sammenfallende, men med en dags forsinkelse. Det kan knapt bety annet enn at forekomsten av skremmeklovner vokste ut av medieomtalen og var direkte forårsaket av denne.

Grunnen til at akkurat jeg vet dette, er at jeg sensurerte noen studenter som skrev masteroppgave om pop up-kriminalitet ved Ålborg Universitet. Uttrykket pop up-kriminalitet var politiets eget påfunn, men det viste seg å ha stor verdi for studentene. Pop up-kriminalitet gir assosiasjoner til andre fenomener som er nye i vår tid, som pop up-butikker og pop up-reklame. Pop up-butikker har ikke et fast utsalgssted, men leier seg inn i et lokale for en kortere tid, for så å forsvinne igjen. Pop up-butikker passer inn i den stadig omseggripende (ny)liberaliseringen. De er som midlertidige ansettelser i handelsbransjen, enda et skritt i retning av å løsrive handlinger fra tid og rom.

De fleste som bruker datamaskiner, og det er de fleste, har også blitt kjent med reklamer som «popper opp». Ordet pop up-kriminalitet gir dermed også assosiasjoner til vår digitale hverdag, og dermed til kriminalitetens mediale karakter. Skremmeklovnene blir uvegerlig sammenlignet med internettfenomener som «Bucket challenge» og «happy slapping». Spesielt for ungdommer var det i korte perioder stort å få helt en bøtte med isvann over seg, for så å legge ut en film av opptrinnet på sosiale medier. Og det var på sosiale medier dette fenomenet spredde seg.

«Happy slapping» er et mindre uskyldig fenomen. Her gjelder det å filme overfall på en tilfeldig person og legge filmen ut tilgjengelig på sosiale medier. Men det er den samme dynamikken som driver det. Man blir inspirert av andres filmer, og spiller videre på det man ser at andre har gjort. Det er det man ser på nettet som inspirerer, og der man finner fellesskapet som verdsetter bidraget.

Skremmeklovner faller inn i et mønster av handlingstyper som drives fram av medier generelt og sosiale medier spesielt. Pop up-kriminalitet er likevel ikke et helt unikt eller nytt. Det er mange eksempler på at kriminalitet dukker opp og forsterkes gjennom mediaomtale. Man kan spørre seg om herjingene etter at rockemusikken kom til landet hadde funnet sted uten at ungdommene av 1958 var forberedt gjennom mediomtale. Ti år senere var engelske aviser fulle av ungdommer med moped og skinnjakker som plaget feriegjester på sørkysten av England. Studier av dynamikken med medier, prester og politi ledet til uttrykket moralske panikker som fortsatt er aktuelt.

Dynamikken behøver imidlertid ikke føre til kriminalitet. Når vi er i England er det naturlig å minne om de mye omtalte kornsirklene. Fantastiske mønstre avtegnet seg i kornåkre. Det ble spekulert i om mønstrene var laget av skapninger fra andre planeter eller kanskje var beskjeder fra gudeverdenen. Det viste seg imidlertid etter mange år at det var et par karer som sto bak påfunnet, mens flere har latt seg inspirere av avisomtalen.

Samspillet mellom medier og ubehageligheter strekker seg også til yttergrensene, til vår tids grusomheter. Før massemordene på Columbia High i 2000 hadde de færreste fantasi til å tenke seg til denne type uhyrligheter. Man kan faktisk ta med seg mye våpen til en skole eller andre steder med mange mennesker samtidig, og begå mord i stor skala. I ettertid har ordet «skolemassakre» kommet inn i språket. Som publikum har vi vendt oss til at skolemassakre finner sted.

Det samme gjelder i en viss grad terroranslag. Informasjon om måter man kan skade et stort antall mennesker sprer seg også i medieomtalen. En dag fant en person på at man kan ta en lastebil og kjøre den inn i en folkemengde. Det skjedde i Nice i Frankrike. Kort tid etter skjedde det igjen, i Berlin. Det er vanskelig å holde tellingen på terror nå til dags, men nylig har personer gjort det samme i London og Stockholm.

Er det rimelig å snakke om terror og skolemassakre som pop up-kriminalitet? Strengt tatt er begge fenomenene for ekstreme til at vi vanligvis tenker på dem som kriminalitet, men de kan begge knyttes til medieomtale.

Når vi snakker om kriminalitet tenker vi som oftest på mer hverdagslige hendelser. Høsten 2011 var mange av avisene fulle av historier om voldtekter i storbyene. Samtidig økte tallet på anmeldelser for voldtekt. Det viste seg imidlertid ganske raskt at denne økningen i stor grad måtte tilskrives medieomtalen av denne type saker, og ikke representerte noen faktisk endring i forekomsten av voldtekter. Det var en «moralsk panikk». Et par år senere opplevde vi det samme med ranskriminalitet.

Men ordet pop up-kriminalitet er lettere å bruke enn det mer sammensatte begrepet om moralske panikker. Pop up-kriminalitet sier bare at noe kriminalitet dukker opp og forsvinner igjen, og at dette henger sammen med medieomtale. Bilbrannene i Oslo er et godt eksempel. Å sette biler i brann har har ungdommer i fattige bydeler gjort i årevis, spesielt i Frankrike.

De siste par årene har det vært rettet en del oppmerksomhet mot såkalte svenske tilstander, og i den forbindelse har mange påpekt at ungdommer også der setter nokså mange biler i brann hvert år. Våren 2017 ble norsk presse oppmerksomme på at det å sette fyr på biler heller ikke var ukjent her til lands. Et visst oppstyr ble det, men statsministeren lot seg i alle fall berolige av politiet.

Alle som leser avisen vil ha fått med seg at det er mulig å antenne en bil. Det blir et visst spetakkel og masse flammer en periode, før bilen langsomt brenner ut. Det er «action», og kun svært sjelden blir det personskade. Det som er rart, er kanskje ikke at enkelte ungdommer stikker biler i brann en gang i mellom, men at det ikke skjer oftere.

Med det mener jeg ikke at det er god idé å brenne biler, og vil naturligvis fraråde det på det sterkeste. Men det befinner seg så og så mange ungdommer rundt omkring, som har lite fremtidsutsikter og lite å ta seg til. Og da er det ikke til å undres over at noen fra tid til annen får det for seg at en bilbrann kan være gøy. Spesielt om man er sammen med flere andre i samme situasjon, og at man utpå kvelden får skrudd hverandre opp i stemning. Det som er rart er kanskje at ikke flere finner på akkurat dette.

Det er ingen grunn til å hevde at bilbranner ikke skal omtales i pressen eller andre nyhetskanaler. Men man kan gjøre en vurdering om hvor mye opppmerksomhet man ønsker å gi til folk som starter bilbranner. Jeg har selv ikke noe kjennskap til politiets arbeid med denne typen saker, men det fremgår i oppslagene omkring bilbranner i mai i år, at politiet er kjent med fenomenet også her til lands, og at de sakene som pressen nå omtaler ikke uttrykker noen stor endring.

Det innebærer at tidligere tilfeller ikke har fått samme oppmerksomhet. Jeg har ikke grunnlag for å tro at dette skyldes tilbakeholdenhet fra politiet eller pressens side, men det er ikke umulig at noen redaksjoner har tenkt som så, at dette vil vi ikke skrive så mye om. Kanskje de tenkte på muligheten for at ideen om å brenne biler kunne spre seg ved omtale.

Dette blir naturligvis ren spekulasjon fra min side, og det er mye ved mediebildet som taler i mot en slik en tolkning. Men vi vet at avisredaksjoner har tenkt på denne måten i andre sammenhenger. I mange redaksjoner har man for eksempel vært tilbakeholdende med å omtale selvmord. I høyden brukte de omskrivninger som at et dødsfall skyldtes «tragiske omstendigheter» eller lignende.

Selv om store overskrifter med dramatiske overskrifter og detaljerte beskrivelser kan selge mange aviser, har man holdt seg tilbake. Hver redaksjon har kunnet tjene på de andres tilbakeholdenhet, men det har etablert seg en kultur der man lar være å rapportere om selvmord. Grunnen til dette har delvis vært å ta hensyn til de etterlatte, man har i tillegg tenkt at selvmord har en epidemisk side. Når det blir kjent at noen har tatt av livet av seg selv er det flere følger etter eksempelet.

Om mediehusene etterhvert utvikler en kodeks for å dempe omtaler av enkelte former for uønskede handlinger, vil dette antagelig medføre at pop up-kriminalitet blir mindre fremtredende. Men hva da med de sosiale medier. Der er alle sine egne redaktører og den minst etiske har alltid fordelen av andres nysgjerrighet og gleden ved å være formidleren. Og ikke minst kan man styrke en omseggripende følelse av rebelsk rettferdighet i å bekjempe mediehusenes tilbakeholdenhet, forstått som sensur.

Antagelig må vi venne oss til fenomenet pop up-kriminalitet, på samme måte som vi har vennet oss til pop up-butikker og pop up -reklame

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.