KUNSTHISTORIKER: Direktør Erlend Høyersten er stolt av museets Picasso-verker (i bakgrunnen) i Lysverket sentralt i Bergen. Foto: Tor Erik H. Mathiesen
KUNSTHISTORIKER: Direktør Erlend Høyersten er stolt av museets Picasso-verker (i bakgrunnen) i Lysverket sentralt i Bergen. Foto: Tor Erik H. MathiesenVis mer

Pop uten populisme

- Å få kunsten ut til mange betyr ikke kommersialisering, sier direktøren for Kunstmuseene i Bergen, Erlend Høyersten.

-Det nye navnet blir noe helt annet og friskt!

Erlend Høyersten er i ferd med å slå fire bygg i Bergen sentrum sammen til én stor avdeling for kunst og design. Men akkurat hvilket nye navn Permanenten, Lysverket, Rasmus Meyers Samlinger og Stenersen skal gå under, nekter han tross gjentatte bønner å røpe før «etter Kina».

Det som opptar ham mest om dagen, ved siden av en større omstrukturering som navnebyttet er en del av, er nemlig åpningen av utstillingen med Ai Weiwei og ni andre kinesiske kunstnere 4. oktober. Men den lar vi ligge i dag.

-Det er en forferdelig verden, roper Høyersten videre.

Hørte jeg riktig på den dårlige linja vestfra? Jo. Direktøren er nå midt i et lengre resonnement om museets rolle.

-Det er en forferdelig verden når den offentlige debatten bli mer og mer svart-hvitt og ideologisk. Museet sprer det vi mener er viktig: Kunst skaper en motvekt til alt det ukritiske på TV, nettet og så videre.

Slikt tenker de på i Kunstgruppa, et annet resultat av den pågående omorganiseringen. Ledet av Høyersten sitter gruppa, med kuratorer og avdelingsledere, som premissleverandør og kjerne for de fire museumsbyggene i sentrum. De skal blant annet være «en tenketank som utvikler konsepter».

-Hva skal til for at kunsten blir tilgjengelig for veldig mange flere? Vi tenker innpakning, retorikk, design, visualisering og markedsføring. Vi jobber med produktutvikling.

Sponsorsjefen for et ledende svensk museum fortalte meg en gang at hun brukte ordet «utstillingen» i samtale med kunstfaglige kolleger og «produktet» med sponsorer og politikere. Det gjaldt å være tvåspråkig, å ha troverdighet i begge leirer. Høyersten kvier seg derimot ikke for bedriftsspråk:

-«Produktutvikling»? Vi har selvsagt forskningsbaserte utstillinger og ønsker å ta tempen på aktuelle trender. Men vi må også tenke på hvordan løfte oss videre og skape noe nytt. Vi vinner ikke ny mark ved å safe. Hvorfor skal ikke vi være med og skape et paradigmeskifte?

-Det låter temmelig korrekt?

-Forrige generasjon som styrte museer var opptatt av kunst for kunstens skyld. Jeg er ingen idealist eller utpreget sosialist, men jeg vil ha noe ut av kunsten. Den er ikke dekor, eller bare et fiffig og spennende rom. Jeg har fått pepper for å tenke meg et publikum, det oppfattes som ukorrekt i kunstverdenen.

Da han kom til Bergen som avdelingsdirektør var det første han spurte om: «hvem ville savnet oss hvis vi forsvant i morgen?» Svaret internt var «kanskje ikke så mange».

-Noen reagerte med at sånt skal man ha seg frabedt. Også andre ledere kan fnyse av det i frykt for at et ønske om å være populær skal gå på bekostning av faglighet.

Høyersten vil finne ut mer om hva publikum opplever som relevant.

-Men vi er ikke populistiske. Er vi populære, er det fordi vi oppleves som relevante. Å få kunsten ut til mange er ikke ensbetydende med kommersialisering.

Alle byggene hans har fått nye bannere, og museet har engasjert seg mer i offentlig debatt.

Erlend Høyersten er på avisenes hurtigtast når kunstrelatert konfliktstoff dukker opp, og er sjelden vond å be.

-Savner du flere ledere i offentlig debatt?

-Ja. Det er dumt å ikke benytte posisjonen man har og mene ting tydelig. Det er synd at andre takker nei. I diskusjonen rundt Munch-museet var det påfallende stille fra Nasjonalmuseets direktører, og fra Astrup Fearnley for den saks skyld. Alle kom seint på banen.

Han er også misfornøyd med en overdreven kollegialitet.

-Vi kunne vært bedre utfordrere til hverandre i offentligheten. Jeg savner et ønske om å ville være best!

Det er både kunstnere og kuratorer blant institusjonsledere, men som majoriteten er Høyersten kunsthistoriker. Han mener imidlertid typen utdanningsbakgrunn er mindre viktig,

-Det som teller er kompetanse til å og utvikle et sted. Steve Jobs var ikke programmerer, men han så mulighetene. Louisianas Poul Erik Tøjner er litteraturkritiker. Det handler om å ha skråblikket.

De siste årene har en rekke lederjobber i kunstfeltet blitt besatt av fagfolk hentet fra utlandet.

-Det er ikke et problem hvis de gjør en knakende god jobb. Men Norge har et mindreverdighetskompleks og tror alt utenfra er bedre. Er de utenlandske kandidatene bedre, fint. Men hvis ikke blir det banalt.

-Hvorfor fostrer vi så få lederemner selv?

-Utdanningssystemet gir oss fagfolk, men vi skulle gitt dem flere sjanser, flere stillinger. Det burde vært flere åremålsstillinger og færre faste.

Høyersten er dessuten enig med Henie Onstad Kunstsenters Tone Hansen, som i Dagbladet sa at karrieremulighetene er blitt dårligere med de store sammenslåingene. Han peker på hvordan de samme navnene går igjen.

-Strukturene stivner og folk blir sittende. Det er latterlig hvordan det blir stoldans så fort en konservatorjobb blir ledig.

Han peker også på kulturelle grunner til ledertørke:

-Museene er lite opptatt av betydningen av ledelse. De er opptatt av faglig programmering og egen cv, men jobber ikke med å utvikle organisasjonen i moderne retning slik arbeidstakerne forventer. Museene har vært dinosaurer.

-Er de det fortsatt?

-Det kommer seg. Nå er jeg frekk, men jeg får fortsatt inntrykk av en «først meg, så resten av museet, og så resten av samfunnet»-holdning hos mange i museene.

-Det handler om lederens manglende evne til å sette tydelige mål: Hvor er vi på vei? Medarbeiderne utvikles ikke når de ikke vet parameterne for når de leverer godt og dårlig.

-Et annet problem er konformiteten fra akademia, en kultur av frykt for gjøre feil. I Kristiansand tok jeg meg selv i å tenke: Kan vi gjøre dette? Hva vil de andre si? Men så en dag tenkte jeg: faen heller, jeg gidder ikke lenger. Skal jeg ikke levere det jeg selv tror på?

-Utstillingene ble mer eksperimentelle og kommunikasjonen annerledes. Vi kranglet en del i avisene, med biskopen, blant andre, rundt utstillinger vi hadde i 2004-05. Jeg fikk hemmelig telefonnummer. Vi testet hvor langt strikken kunne tøyes før den røk.

-Når røk den?

-Noen vil si med en gang!, ler Høyersten, men blir alvorlig igjen.

-I lederposisjon forsterker du frykten hvis du har den i deg.

-Den smitter?

-Ja, konformitet smitter og er utslagsgivende for at for få vil styre.

-Hva skal vi gjøre med det?

-Importere svensker og dansker? ler direktøren.

Publisert i Dagbladets papirutgave 22. september 2012