«Pop»

Enig - uenig?

>> Lesernes egne anmeldelser!

Håkon Moslet

Disse konklusjonene synes soleklare etter møtet med det første U2-albumet på fire år, og det første på nærmere seks som de virkelig har lagt sjel og arbeid i.

Deres album fra 1991, Achtung Baby er en av tiårets ubestridelige klassikere med sitt sylkvasse sound, The Edge' iskalde gitarspill og låtene som ikke høres det grann utdaterte selv over et halvt tiår (gisp!) seinere.

Derfor var det grunn til å tro at U2 av alle gjenlevende stadionrockere fra 80-tallet, ville mestre og holde tritt med tiden - også i 1997.

Dessverre har U2 på denne plata mer enn nok med å holde tritt med seg sjøl.

Låtmaterialet er til Bono & co å være overraskende svakt. Det begynner der det skal begynne med den heftige og pumpende Discotheque . Som låt nummer tre kommer ultrahippe Mofo. Den er pulserende, suggerende og eksplosiv og krydret med brilliante gitardetaljer fra The Edge. Samtidig er det den eneste låta på plata som virkelig viser at U2 har lånt øre til den mer rocka del av dansescenen og da spesifikt Chemical Brothers.

Låt nummer fem er nydelige Staring At The Sun , en melankolsk poplåt av beste U2-merke. Så langt, alt godt, vil du kanskje tro. Men da har vi ikke fortalt om låt to og fire, middelhavsfarerne Do You Feel Loved og If God Will Send His Angels .

Sistnevnte er en fryktelig kjedelig og anonym ballade. Do You Feel... slipper så vidt unna takket være snertent gitarspill fra The Edge. Edge viser seg for øvrig som en stor mann på hele skiva. Også den eksperimentelle Miami klarer han å gi det nødvendige løfet.

Andre halvdel av Pop har noe av den samme sammensetningen, dog med en større overvekt av neddempede låter. Av disse finner jeg stor glede i den mystiske og sensuelle If You Wear That Velvet Dress og den rørende avslutningslåta Wake Up Dead Man .

Resten er ikke dårlig, men mangler den substansen og den skarpe profilen vi forventet av U2.

Og selv om undertegnede som U2-fan mer enn gjerne skulle ønske å fastslå at Bono, The Edge, Larry Mullen Jr. og Adam Clayton fortsatt danner verdens kuleste band - slik bandet selv åpenbart ønsker å framstå som - er vi redd det ikke går. Nok en gang; ikke dårlig, men fy så skuffa...