«Pop»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Enig - uenig?

>> Lesernes egne anmeldelser!

Håkon Moslet

Disse konklusjonene synes soleklare etter møtet med det første U2-albumet på fire år, og det første på nærmere seks som de virkelig har lagt sjel og arbeid i.

Deres album fra 1991, Achtung Baby er en av tiårets ubestridelige klassikere med sitt sylkvasse sound, The Edge' iskalde gitarspill og låtene som ikke høres det grann utdaterte selv over et halvt tiår (gisp!) seinere.

Derfor var det grunn til å tro at U2 av alle gjenlevende stadionrockere fra 80-tallet, ville mestre og holde tritt med tiden - også i 1997.

Dessverre har U2 på denne plata mer enn nok med å holde tritt med seg sjøl.

Låtmaterialet er til Bono & co å være overraskende svakt. Det begynner der det skal begynne med den heftige og pumpende Discotheque . Som låt nummer tre kommer ultrahippe Mofo. Den er pulserende, suggerende og eksplosiv og krydret med brilliante gitardetaljer fra The Edge. Samtidig er det den eneste låta på plata som virkelig viser at U2 har lånt øre til den mer rocka del av dansescenen og da spesifikt Chemical Brothers.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer