Popføniks

Spears leverer sitt hittil beste album.

CD: 2007 har ikke vært noe godt år for Britney, det skal man være rimelig medieisolert for ikke å ha fått med seg. Få – om noen – popartister har klart å bryte ned og ødelegge sitt eget image i like stor grad som den tidligere kjernesunne frøken Spears. Men så er det heldigvis sånn da, at når man befinner seg utslått og latterliggjort på bånn, er oppover den eneste veien. Det er ikke noe å tape, forventningene er på sitt laveste.

Tidsriktig og lekent

Det vet Britney. Og medhjelperne hennes vet det nok enda bedre. De har benyttet muligheten til å ta sjanser og leke seg med selvrefleksive tekster og innovative produksjonsgrep. Lydbildet er tidsriktig syntetisk, og minner kanskje mest om ungdomskjæresten Justin Timberlakes Timbaland-produserte «FutureSex/LoveSounds». Britneys bidrag er, vel, å være Britney, men det er evig nok. Selv om det musikalske slektskapet ikke er spesielt nært, er det lett å trekke paralleller til Mariah Careys «The Emancipation Of Mimi» (2005). Etter flere sammenbrudd for åpen scene, filmkalkunen «Glitter» og platefloppen «Charmbracelet», leverte dama – med god hjelp fra Jermaine Dupri og Neptunes – overraskende nok en av sine beste skiver.

K-Fed får passet påskrevet

«Blackout» er ikke et av Britneys beste album, det er det aller beste. Konkurransen er riktignok ikke særlig hard, hennes bidrag til pophistorien har først og fremst vært ekstraordinære enkeltlåter, men gledelig er det likevel. I god kommersiell tradisjon holdes ingenting tilbake. Plata åpner med singelkandidatene, men dens store styrke er at den ikke taper seg nevneverdig utover. Og sporet alle vil snakke om, «Why Should I Be Sad», må man helt til slutten for å finne. Låten er ført i pennen av Pharrell Williams, men kan ikke tolkes som noe annet enn et knusende angrep på eksmannen Kevin Federline. Grunnene til å være trist er mange, alle med rot i «the stupid freakin’ things» partneren har gjort. Britney greier ut om egoisme, materialisme og gutteturer til Vegas, før hun konkluderer at det er på tide å komme seg videre. Stå på, søster!

Funky og tungt

At «Gimme More» er en alle tiders singel, er det ingen tvil om. Den virkelige rosinen i pølsa er likevel «Piece Of Me», nok en kommentar til de siste årenes utfordringer, men denne gangen er det tabloidene som får gjennomgå. I det svenske låtskriverteamet Bloodshy & Avants ord, tar Britney et velformulert oppgjør med bransjen som systematisk har slått opp hennes minste – og ikke minst største – feilgrep i fete typer. Det hjelper ikke hva hun gjør, «they still gonna put pictures of my derriere in the magazine». Spears har imidlertid ikke gitt opp, bare lært seg å gi faen, og det gjør hun til platas mest funky og synth-tunge komp. Det eneste som kunne gjort kritikken bedre, var om hun hadde skrevet den selv. Og klart å ta grep i hverdagslivet også.

Popstjerna gjenoppstår

Det er ikke alle låtene som er like gode, men det er heller ingen som er dårlige. På sitt verste er «Blackout» helt ålreit fyllmateriale, på sitt beste er den fantastisk. Plata vil ikke gå inn i bøkene som en evig klassiker, men den vil huskes som øyeblikket da Britney reiste seg fra asken og gjenoppsto som en ekte popstjerne. Musikalsk vel å merke, hun har fortsatt et stykke å gå privat.

«It’s Britney, bitch!» lyder den freidige åpningslinja. 44 minutter senere skjønner man hvor selvsikkerheten kommer fra, og at den er velberettiget.