25 ÅR SENERE: Fra innspillingen av «Under African Skies», som følger med jubileumsutgaven av Paul Simons «Graceland». Her mimrer Simon med Tony Cedras, Barney Rachabane og Bakithi Kumalo. Foto: Sony Music
25 ÅR SENERE: Fra innspillingen av «Under African Skies», som følger med jubileumsutgaven av Paul Simons «Graceland». Her mimrer Simon med Tony Cedras, Barney Rachabane og Bakithi Kumalo. Foto: Sony MusicVis mer

Popklassikeren som delte verden i to

Paul Simons «Graceland» er 25 år.

I Joe Berlingers nye dokumentarfilm om innspillingen av «Graceland» sier Paul Simon nærmest uten omsvøp at han ga blanke i politikk og FNs kulturboikott da han reiste til apartheidstaten Sør-Afrika i 1986. For ham handlet det bare om musikken.

Et problematisk standpunkt den gang, som vi likevel skal være sjeleglade for at Simon inntok.

«Graceland» begynte kanskje som en politisk noe naiv øvelse i kulturkolonialistisk sampling, men vokste til å bli et revolusjonerende musikalsk storverk, en hyllest til sørafrikansk musikkultur og en dypt symbolsk forening av den amerikanske populærmusikken med dens afrikanske røtter. I kraft av sin natur ble den også et bidrag i kampen for et fritt Sør-Afrika, om enn et temmelig politisk ukorrekt sådant.

SMAKSREVOLUSJON: Paul Simon og Ladysmith Black Mambazo framfører «Diamonds on the Soles of Her Shoes» på Saturday Night Live, 1986. Foto: Isaiah Wyner/Sony Music
SMAKSREVOLUSJON: Paul Simon og Ladysmith Black Mambazo framfører «Diamonds on the Soles of Her Shoes» på Saturday Night Live, 1986. Foto: Isaiah Wyner/Sony Music Vis mer

Denne nesten sømløse fusjonen av sublimt pophåndverk og mektige sørafrikanske musikktradisjoner som mbaqanga, isicathamiya og jaiva, iblandet country, zydeco og tex-mex, forløst og framført av Simon i samarbeid med en lang rekke fabelaktige musikere og sangere, har knapt sitt sidestykke i musikkhistorien.

ET AV POPMUSIKKENS absolutte mesterverk er blitt 25 år gammelt, og man lar ikke anledningen gå fra seg. Det er tid for den fulle jubileumsbehandlingen på cd, dvd og vinyl, med deluxe-utgave med Berlingers «Under African Skies», og en påkostet samleboks som i tillegg inneholder en cd med demoopptak og en dvd med en konsert fra Harare i 1987, samt to bøker med bilder, intervjuer og Paul Simons håndskrevne låttekster og notater. Filmen er også tilgjengelig spearat som Blu-Ray og dvd.

Da Simon reiste til Sør-Afrika i 1986, satt Nelson Mandela i fengsel på Robben Island på 24. året. Det vaklende regimet var politisk, økonomisk og kulturelt isolert. Vi var mange på den tida som var ute med pekefingeren mot alle som gjorde noe som som ble oppfattet som lefling med regimets støttespillere, men «Graceland? klarte jeg aldri å beskytte meg mot.  Det er likevel et faktum at Simon brøt FNs kulturboikott to ganger, først da han spilte inn deler av albumet i Sør- Afrika, og igjen da han dro med seg kremen av landets musikere på verdensturné for å promotere albumet. Kritikken var til dels voldsom. Det kan kanskje virke underlig i dag, men flere store norske aviser og musikkblader lot være å anmelde plata, i lojalitet med kulturboikotten.

THE BOY IN THE BUBBLE: Paul Simon med Joseph Shabalala fra Ladysmith Black Mambazo, Sør-Afrika, 1986. Det er ikke helt umulig å forstå at bilder som dette ga vann på mølla til dem som mente å finne visse kolonialistiske dimensjoner i Simons prosjekt. Foto: Maria Robledos
THE BOY IN THE BUBBLE: Paul Simon med Joseph Shabalala fra Ladysmith Black Mambazo, Sør-Afrika, 1986. Det er ikke helt umulig å forstå at bilder som dette ga vann på mølla til dem som mente å finne visse kolonialistiske dimensjoner i Simons prosjekt. Foto: Maria Robledos Vis mer

ET AV BERLINGERS hovedanliggender i «Under African Skies» synes å være å gi Simon politisk rehabilitering, ved siden av kunstnerisk kanonisering. Det er ikke gått mange minuttene av filmen før «Graceland» er velsignet av Quincy Jones og Oprah Winfrey. Det er som Simon sier i et nyhetsklipp fra 1986: «Jeg ble invitert til Sør-Afrika av svarte musikere» (min kursivering).

Underforstått: dette er mellom Simon og hans afrikanske venner, multikulturell kunst som transcenderer politikken, og som kanskje til og med har kraft til å endre den.

Berlinger, som tidligere har laget Metallica-dokumentaren «Some Kind of Monster», gjør likevel et noenlunde hederlig forsøk på å problematisere Simons handlemåte. Dali Tambo, sønn av ANC-leder Oliver Tambo og grunnlegger av Artists Against Apartheid, mener fortsatt at Simons prosjekt ikke var noe positivt bidrag i kampen mot apartheid. Etter et litt anspent møte mellom de to, der Simon går et stykke på vei i å innrømme at han nok var politisk lite gjennomtenkt, ender det likevel i en slags forsoning, med klemmer og gjensidig respekt.

SVING: Simon med «Graceland»-gitarist Ray Phiri, eminent musiker med bransjens beste hoftesving. Foto: Paul Simon Private Collection
SVING: Simon med «Graceland»-gitarist Ray Phiri, eminent musiker med bransjens beste hoftesving. Foto: Paul Simon Private Collection Vis mer

Tambos holdning kan nok ha  litt noe mildnet allerede i 1992, da Simon spilte i landet etter Nelson Mandelas personlige invitasjon.

Det er likevel synd at Berlinger ikke slipper til uavhengig ekspertise for en noe mer dyptloddende analyse av politikken i saken, og av forholdet mellom fri kunst og politikk.

MUSIKERNE som jobbet med Simon, anført av Hugh Masekela og Ladysmith Black Mambazo-grunnlegger Joseph Shambalala, forsvarer prosjektet like helhjertet som de alltid har gjort. Å avfeie deres engasjement som artistisk forfengelighet og profesjonsinteresser, slik en del boikottilhengere i sin tid gjorde, skal man vokste seg vel for.

MAMA AFRICA: Borgerrettsaktivisten, apartheidmotstanderen og artistlegenden Miriam Makeba deltok ikke på «Graceland», men var med på konsertene i etterkant. Foto: Peter Hense/Paul Simon Private Collection
MAMA AFRICA: Borgerrettsaktivisten, apartheidmotstanderen og artistlegenden Miriam Makeba deltok ikke på «Graceland», men var med på konsertene i etterkant. Foto: Peter Hense/Paul Simon Private Collection Vis mer

At «Graceland» betød enormt mye for verdens syn på sørafrikansk musikk og sørafrikanske musikeres muligheter, for det i senere tid noe forslitte konseptet «verdensmusikk» og for positiv mobilisering mot mer eller mindre rasistiske stereotypier om afrikansk kultur, kan heller ikke gjøres til et problem.

Verdens møte med «Graceland» var en smaksrevolusjon, som «Saturday Night Live»-sjef Lorne Michaels kaller den sensasjonelle førsteframføringen på amerikansk tv av «Diamonds on the Soles of Her Shoes».

I MOTSETNING til en del annet som pakkes i tykk papp og selges dyrt om dagen, har «Graceland» med andre ord fortjent sin 25-årsmarkering. Men som kuratering av en jubileumsutgivelse er ikke dette det ypperste man har sett. Jeg skulle gjerne sett mer arkivmateriale, et mer dyptpløyende essay og lydsporet fra gjenforeningskonserten man ser glimt av i dokumentaren. Jeg savner dessuten høyoppløste 24-bitsversjoner av albumet, noe som etter hvert begynner å bli vanlig i denne typen påkostede utgivelser.

I BOKS: Jubileumsutgaven av «Graceland» foreligger i en rekke formater. Her den eksklusive samleutgaven. Best av alle: Vinylutgaven.
I BOKS: Jubileumsutgaven av «Graceland» foreligger i en rekke formater. Her den eksklusive samleutgaven. Best av alle: Vinylutgaven. Vis mer

Derimot er det all grunn til å glede seg over musikken, og over lydkvaliteten på albumet i nyoppusset utgave. Særlig vinylutgaven, som er remastret og presset etter den audiofile læreboka med utgangspunkt i de originale masterbåndene, låter overraskende, nesten dramatisk mye bedre enn originalen. Det er mer dynamisk trøkk, rikere tonalitet, flere detaljer mot en svartere bakgrunn.

Bedre har du aldri hørt dette fabelaktige albumet.