Popmusikk på blå resept

Himmelstrebende, men noe ujevnt fra Prefab Sprout.

SOLO: I 2013 er Prefab Sprout i praksis Paddy McAloons soloprosjekt. Det sykdomsplagede popgeniet har helbredende kraft, mener Dagbladets anmelder.
SOLO: I 2013 er Prefab Sprout i praksis Paddy McAloons soloprosjekt. Det sykdomsplagede popgeniet har helbredende kraft, mener Dagbladets anmelder.Vis mer

ALBUM: Prefab Sprout er popmusikk på sitt mest ambisiøse og bevegende. Helt siden debuten «Swoon» fra 1984 og mesterverket «Steve McQueen» fra 1985, en av 80-tallets aller beste og viktigste plater, har bandet hatt sin helt særegne formel: Intrikat, uimotståelig fengende nordengelsk popmusikk, med den emosjonelle kraften, og en del av virkemidlene, til soul, gospel og country.

Det har i praksis vært et rent enkeltmannsforetak de seinere åra, med det sterkt sykdomsplagede popgeniet Paddy McAloon i et slags frivillig eksil i hjemmestudioet i den vesle landsbyen Consett i grevskapet Durham.

På tross av tinnitus, en løs hornhinne og diverse andre plager, er han fremdeles i stand til å turnere melodilinjer og lyrikk med en slik spiritualitet, følsomhet og eleganse at man som lytter blir sittende med en sjelden kombinasjon av smil, gåsehud og fukt i øykroken.

I 1985: Dagens utgave av Paddy McAloon er ikke mye lik denne, fotografert i forbindelse med lanseringen av mesterverket «Steve McQueen» (Foto: John Warwick / Sony Music)
I 1985: Dagens utgave av Paddy McAloon er ikke mye lik denne, fotografert i forbindelse med lanseringen av mesterverket «Steve McQueen» (Foto: John Warwick / Sony Music) Vis mer

Der den briljante, men ujevne «Let's Change the World With Music» fra 2009 inneholdt musikk McAloon skrev og spilte inn allerede i 1993, skal materialet på «Crimson/Red» ifølge plateselskapet være fra de siste 18 månedene. Skjønt avisa The Guardian skrev nylig i et sjeldent intervju med McAloon at de er snakk om nylig bearbeidede versjoner av materiale fra perioden 1997-2012.

Det betyr uansett ikke så mye. McAloons uttrykk er temmelig tidløst, og den noe billige, men overraskende lite plagsomme hjemmestudiolyden på plata frikobler det hele ytterligere fra tid og rom.
 
En ny Prefab Sprout-plate er en begivenhet. Det er ikke mange, om noen, som skriver smartere og mer rørende popsanger. Det er ikke så mange som synger bedre. Tar man også i betraktning McAloons kunstneriske kompromissløshet og perfeksjonisme, og hans aksellererende eksentrisitet, er det fort gjort å falle for fristelsen til å kalle ham en Brian Wilson for vår tid.

Men som forgjengeren, og forsåvidt de fleste av Prefab Sprouts plater, er «Crimson/Red» noe ujevn. 

Popmusikk på blå resept

De beste låtene, som åpningssporet «The Best Jewel Thief In The World», «Billy», «Devil Came A Calling» og «The Old Magician», er imidlertid så gode og fengende at de nærmest må sies å ha helbredende kraft.

Det er sprettent og tilsynelatende lekende lett, med svimlende vakre melodiske sprang og lekre små kunstgrep, alltid med en melankolsk understrøm. Det er gradiost og svulmende, uten å bli pompøst. Sjangermessig streifer McAloons pop som alltid innom soul, gospel, folk, country og elektronika, men både lydbilde og instrumentering er noe mer konvensjonell her enn på den mer synthbaserte forgjengeren. Savnet av en ordentlig band som kunne pustet enda mer liv i låtene, kjenner man likevel.

Andre låter rusler mer saktmodig og forglemmelig av gårde, dog ikke uten McAloons mesterlig vemodige observasjoner på tekstsiden. Gud er ikke like sentral som på det forrige albumet, her handler det mer om meditasjoner over liv og aldring. Som David Bowie på «The Next Day» er det åpenbart at McAloon ikke føler seg udødelig.

There was a time he produced doves, synger han i «The Old Magician», en låt om en noe forsoffen tryllekunstner som ikke lenger klarer å trylle fram de råeste duetriksene på scenen. Det kan hende han tenkte på seg selv da han skrev det, men Paddy McAloon er fortsatt både magiker og verdens beste hjertetyv.