BEUNDRET: Vi har stor respekt for våre politiske ledere. Allerede 100 dager etter regjeringsskifte er vi automatisk i ferd med å beundre en ny regjering, skriver Marie Simonsen.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
BEUNDRET: Vi har stor respekt for våre politiske ledere. Allerede 100 dager etter regjeringsskifte er vi automatisk i ferd med å beundre en ny regjering, skriver Marie Simonsen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Poppolitikere

Det er ingen politikerforakt. Politikere er nesten for populære.

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Hvilke politikere liker vi og hvilke liker vi ikke? Er det noen oppskrift?

Hadde partiene kjent den, ville de kjørt hele gjengen gjennom blenderen og håpet på en god miks. Det gjør de selvfølgelig allerede, men er heldigvis fortsatt usikre på hva som kommer ut. Hadia Tajik ble en overraskende komet, men ganske ensom på himmelen. Langt flere har vært stjerneskudd.

Jeg vokste opp med flere statsministere som aldri hadde nådd gjennom dagens nåløye. Trygve Bratteli, en av tidenes klokeste statsministere, husker jeg som en grå og gammel mann med skjelvende stemme og rennende øyne. Kåre Willoch snakket så pertentlig at folk på Oslo vest trodde de var dårlig oppdratt.

De er fortsatt blant de mest respekterte og beundrete politikerne og troner høyt når historikere skal rangere statsministere, men ville de nådd opp i dag?

Etter 100 dager med den nye regjeringen, kjenner vi dem ikke godt. Statsrådene, statssekretærene, rådgiverne, koffertbærerne; alle de som om vi om kort tid vil tenke at alltid har vært der. Om noen år har noen av dem gått av, noen etter skandaler, noen i det stille etter å ha vært så bortkomne at de blir svaret på de tøffeste quizspørsmål en gang i framtida.

Men enn så lenge ville vi ikke finne på å kalle Eriksson for Robert, eller kan en gang huske etternavnet på klimaministeren. Det er sant, mange av dem har vært toppolitikere i årevis, men folk flest følger ikke så nøye med på hva som skjer på Stortinget. Det er regjeringen som teller. Dét er politikerne. Det er dem vi sikter til, som vi stiller til ansvar, som vi vil skal fikse livene våre. Noen må gå. Når ting går galt, når alt ikke går på skinner, når det er køer i helsevesenet og toget står, så må de gå.

Det løser selvfølgelig ingenting, men det gir en følelse av demokrati. At folket bestemmer. Det synes av og til som en av regjeringens viktigste funksjoner er hele tiden å være beredt til å ofre seg selv eller en statsråd for samfunnets mangler og velgernes tilfredsstillelse.

Men det er ingenting som tyder på at velgernes blodtørst er økende, slik det ofte blir påstått. Snarere elsker vi politikere, viser alle målinger, og regjeringen og statsministeren mest av alt, nesten uavhengig av hvem vi måtte ha stemt på.

Det ble norsk oppstandelse på sitt beste da Kjell Inge Røkke for noen år sida viste seg å være mer beundret enn statsministeren, ja, mest beundret av alle. Det skulle i hvert fall vært kongen som tronet på toppen. Eller kanskje aller helst en skiløper. At valget falt på Røkke, rokket ved selve det norske verdigrunnlaget, ble det hevdet.

Men de bekymrete kunne raskt falle til ro. Den til enhver tid sittende statsminister er som regel alltid foran næringslivsledere. Det tyder ikke på politikerforakt, snarere en beundring for makt.

Det er ikke et særnorsk fenomen, men et påfallende regjerende syn i demokratier. Du skulle tro at demokrati innebar en kritisk holdning til styresmaktene, men, nei da, kanskje sutrer og syter vi fælt, men vi beundrer dem grenseløst og nesten ukritisk så lenge de med ujevne mellomrom stiller opp på TV og byr på seg selv.

I USA er alltid presidenten mest beundret. Hillary Clinton har i mange år vært nummer to, tross framstillingen av at hun er kontroversiell og upopulær. Til tider har hun vært mer beundret enn Obama, og det kan forklares med at hun framstår som en tøff realpolitiker. Amerikanerne beundrer tøffe politikere, selv om de ikke er enig med dem.

I Storbritannia er velgerne litt mer fryktsomme og misliker politikere med sterke meninger. Derfor er det best ikke å være i regjering, skal du bli beundret.

I en uhøytidelig avstemning i sosiale medier spurte jeg hvilke politikere nordmenn beundrer og hvorfor, uavhengig av politisk ståsted. Jeg var forberedt på at mange ville si foraktfullt at de ikke beundret noen. At politikere er løgnere og sjarlataner, slik det påstås i kommentarfeltene.

Men det skjedde ikke. I stedet strømmet det inn med hyllest av politikere i inn- og utland, mange ikke av de mest framtredende, som SVs Karin Andersen, som kompromissløst har stått opp for de ressurssvake i alle år. Kanskje noe overraskende vakte verken Jens Stoltenberg eller Erna Solberg stor begeistring, heller ikke Siv Jensen eller de andre partilederne.

Det tar tid å bli beundret. Det hjelper å være død. Kennedy, Gandhi og Mandela var som alltid favoritter.

Gro gikk igjen. Jeg har av og til blitt spurt hvordan jeg som politisk redaktør kan si at Gro var et forbilde. Er ikke det å flagge partitilhørighet? Det er et historieløst spørsmål. Tenåringsjenter som så Gro bli Norges første kvinnelige statsminister, glemmer det aldri. Jeg husker ennå at Dagsrevyen intervjuet folk på gata og eldre menn sa bastant; kvinner kan ikke være statsminister. Det gjør inntrykk og skaper en generasjon. Kåre ble selvfølgelig også nevnt. Alle liker en politiker som skifter standpunkt.

Men hvem er det vi nå beundrer, bortsett fra Mandela? Venstre-folk i all hovedsak, skal jeg tro. Odd Einar Dørum, Trine Skei Grande. Det kommer fra folk som ikke stemmer Venstre, men som kanskje i sitt hjerte skulle vært så prinsipielle og rene og ikke tenke på meningsmålinger. Venstre er blitt det nye SV.

Som mange andre i strømmen, har jeg også sans for Torbjørn Røe Isaksen i Høyre. Fordi han er kunnskapsrik, debattvillig og passende arrogant. Men aller mest liker jeg ham når han er ydmyk og åpen, som når han flere ganger har sagt oppriktig og overraskende; det forslaget har jeg ikke hørt før, det må jeg se nærmere på. Dermed framstår han som åpen og udogmatisk, tross hans ideologiske bakgrunn. Det er sjeldent.

Likevel synes det som om det er de mest dogmatiske politikerne vi liker best. De som står hissig opp for noe, som brenner og sier fra selv når det er upopulært. SVs Snorre Valen er typisk en som er beundret også på høyresida for å være skarp og kompromissløs. Og morsom.

Til sist er nøkkelen til popularitet banal: At du byr på deg selv, har selvironi og humor. Er ekte. Dagbladet synes uforvarende å ha bidratt til beundringen av Erna Solberg med reportasjen fra et rotete hjem. Hadde det vært arrangert, ville det aldri funnet klangbunn, men fordi det så åpenbart var ekte og Erna selv bekreftet det, ble hun omfavnet. Liv og lære som ofte fører til fall i politikken, er også politikkens levebrød. Du må være hel ved. Og folk gjennomskuer det raskt hvis du ikke er det.

Så da er det vel strålende? Nordmenn elsker sine politikere? Jeg har alltid vært blant dem som mener politikere er bedre enn sitt rykte, men det betyr ikke at de er ufeilbarlige, at de ikke fortjener kjeft, eller at vi skal tilgi dem fordi de bare er mennesker.

Problemet er ikke økende politikerforakt, men kanskje for lite av det? 100 dager etter et regjeringsskifte er vi automatisk i ferd med å beundre en ny regjering. Akkurat som vi beundret den forrige.

Hvem beundrer du?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook