Popsymfoni

Symfonisk poplate om lengsel.

CD: Kristiansand-musikeren Thomas Helland alias Thom Hell har lagd ei plate full av romantikk og sødme, helt på grensa til det pompøse. Gjennom ren musikalsk dyktighet klarer han likevel å holde balansen.

Kjærlighet er platas gjennomgående tema. Men Thom Hell står fjernt fra popslagerens klisjeer. Han forteller med sin egen stemme – og temaet er sterkt knyttet til de musikalske elementene.

Paul McCartney

Musikken er iørefallende og harmoniserende, den søker en helhet – en forening av visse elementer som går igjen. For det første sangen, for det andre et distinkt pianokomp, for det tredje forsøk på å utvikle symfoniske elementer.

Thom Hell har en lys, klar stemme. Han er blitt sammenliknet med Paul McCartney. Både de melodiske referansene, oppbygningen av sangene og selve vokalstilen minner om det legendariske Beatles-medlemmet, og låttittelen «Don’t Leave Me Heather» er en helt utilslørt hilsen.

I likhet med McCartney er Thom Hell på jakt etter vakre rammer rundt musikken sin. Han kan være idylliserende og romantisk, både i tekst og musikk. Låtene veksler i tempo, fra det hamrende og rytmesterke til det varsomt poetiske.

Symfonisk dybde

Merkelig nok er ikke McCartneys plater blant 18 effekter i Thom Hells arbeidsrom, som er merket av og henvist til på coveret. De spenner fra Mahlers symfonier til filmen «E.T.», fra «Don Quijote» i to bind til ei plate med kjæresten Marit Larsen.

Fra det allmenne og historiske til det personlige og private, med andre ord. Det mest påfallende trekk ved låtene til Thom Hell er ønsket om å bringe en symfonisk dybde inn i et popmusikalsk prosjekt. Flere ganger avbrytes sangene av partier der piano og strykere nærmer seg pastisjer på klassisk musikk – effektfullt og drevent utført. Han kaller seg «Hell», men det er snarere himmelen han streber etter.