POLITISK: For ti år siden måtte vise til relativt marginale «Gatas parlament» for å trekke fram politisk engasjerte artister. I dag er kommersielt suksessrike og samtidig kredible Lars Vaular og Karpe Diem selvsagte eksempler på det samme. FOTO: EIVIND KRISTENSEN/DAGBLADET
POLITISK: For ti år siden måtte vise til relativt marginale «Gatas parlament» for å trekke fram politisk engasjerte artister. I dag er kommersielt suksessrike og samtidig kredible Lars Vaular og Karpe Diem selvsagte eksempler på det samme. FOTO: EIVIND KRISTENSEN/DAGBLADETVis mer

Populærkultur og politikk

Når de kuleste aktørene og artistene ikke er redde for å flagge standpunkt, vet vi at politisk engasjement har gjenvunnet sin status i popkulturen, skriver Geir Ramnefjell

Mote, historie og engasjement. Alt går i sykluser. Som reaksjoner på det som kom før - og som reaksjoner på viktige hendelser i samtida. Etter det politisk eksplosive 60- og 70-tallet, fikk vi det apatiske og materialistiske 80-tallet, på 90-tallet det skuldertrekkende apolitiske og utover 2000-tallet en grynede politisering.

På høyresiden har det de siste årene skjedd en ideologisk mobilisering ved smarte og delvis karismatiske, unge personer rundt tidsskiftet Minerva. De skjønte tidlig nettets potensial som debattarena, og har gjennom sin dominerende posisjon som politisk bloggportal blitt en premissleverandør. Etter 22. juli har vi snakket om «generasjon alvor» med den unge Eivind Trædal i spissen - for mange kjent som kjæresten en til Maria Amelie. Nå stadig mer kjent som utrettelig og humørfylt samfunnsdebattant med miljøvern, sosialt engasjemt og internasjonalt utsyn som hovedelementer. Med slike som ham gir det til og med mening å blåse liv i begrepet «kulturradikaler», som de fleste har forsøkt å erklære dødt og begravet de siste tjue årene.

Som en kultur- og samfunnsinteressert ung mann er det nok lett å overvurdere «Trygdekontorets» betydning. Men det er likevel vanskelig å komme bort fra det store gjennomslaget Thomas Seltzers rare debattprogram har hatt i offentligheten. Alt i alt når også programmet bredt ut. Medregnet repriser, opptak og streaming har hvert enkelt program blitt sett av opp mot 300 000.

Med sin spesielle posisjon som rockestjerne og «riks-hipster» har Thomas Seltzer etterhvert dreid programmet mot en tydeligere, og ganske spennende politisk profil. Han tar jevnlig opp relativt vanlige politiske temaer som miljø, rasisme, feminisme, homofili - men setter en skarpere, mer farlig tone for debatten - som er humoristisk og intellektuell, men allment tilgjengelig.

Den litt uvørne tilnærmingen kan sikkert skape forvirring hos enkelte om hvor dette programmet egentlig står politisk. Det er ganske sikkert også meningen. Men selv om sleivsparkene går i mange ulike retninger, er det som om de humanistiske, venstreorienterte standpunktene nesten alltid «vinner». Et godt, men kanskje litt opplagt eksempel, er fra da filosof Nina Karin Monsen satt i studio og oppfordret unge mennesker som lurte på om de var homofile «til å tenke seg grundig om». Seltzers motspørsmål var av typen det ikke går an å svare på: «Men Nina Karin Monsen: Det eneste vi vil i denne jammerdalen er å gå gjennom livet og bli elsket. Og så skal du komme - gamle rassen - og undertrykke?»

Omfavnelsen av Trygdekontoret i sosiale medier har til tider vært så stor at den nok oppleves som litt klam. I alle fall benytter Seltzer innledningen til første program av årets sesong til å ironisere over sin nyvunne status. Mens han til kvitrende bakgrunnsmusikk triller en barnevogn i solskinnet, kommer Arne Scheie hoppende og proklamerer en typisk skrytende bemerkning: «Så hyggelig å møte deg, Thomas. Du representerer noe av det beste, med ditt varme, menneskelige, humanistiske program. Stå på!»

Nettopp slik uforutsigbarhet og lek med roller gjør Seltzer til en interessant skikkelse for unge, tvisynte mennesker - som har vokst opp i en tid der de er blitt pepret med kulturelle inntrykk.

Et annen tegn i tida, er at gratisavisa Natt & Dag har fått en egen seksjon som de kaller «Samfunn». I forrige utgave trykket de der en artikkel om skjevfordeling av formue i Norge, under ingressen: «Skattetallene for 2011 forteller oss at de ti prosent rikeste nå eier tre fjerdedeler av den samlede formuen i Norge. Hvorfor er det et problem?».

Høyere oppe mot overflaten i kulturlivet, ser vi at særlig unge hiphop-artister tar med seg et politisk budskap som et sentralt element i tekstene sine. For ti år siden måtte vise til relativt marginale «Gatas parlament» for å trekke fram politisk engasjerte artister. I dag er kommersielt suksessrike og samtidig kredible Lars Vaular og Karpe Diem selvsagte eksempler på det samme. Blant et mer politisk bevisst, ungt publikum - som har 11. september, utviklingen av det flerkulturelle samfunnet og 22. juli som formende opplevelser, finner de klangbunn med sitt søkende, emosjonelle - og antirasistiske budskap.

Når den politiske debatten er mer giftig, er det også enklere å bruke den til å engasjere på en spennende måte. Det er definitivt et forsonende trekk ved vår samtid.

GJENNOMSLAG:Som en kultur- og samfunnsinteressert ung mann er det nok lett å overvurdere «Trygdekontorets» betydning. Men det er likevel vanskelig å komme bort fra det store gjennomslaget Thomas Seltzers rare debattprogram har hatt i offentligheten. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
GJENNOMSLAG:Som en kultur- og samfunnsinteressert ung mann er det nok lett å overvurdere «Trygdekontorets» betydning. Men det er likevel vanskelig å komme bort fra det store gjennomslaget Thomas Seltzers rare debattprogram har hatt i offentligheten. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer