Populismens verdi

Populistiske strømninger og Senterpartiets fremgang er varsler om mangler ved demokratiet. De varslene er verdt å lytte til, skriver John O. Egeland.

SÆRNORSK: Senterpartiets forvandling fra tregt bygdeparti til skinnende rakett på den politiske himmelen, kan være en særnorsk utløper av den populistiske bølgen. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
SÆRNORSK: Senterpartiets forvandling fra tregt bygdeparti til skinnende rakett på den politiske himmelen, kan være en særnorsk utløper av den populistiske bølgen. Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer
Kommentar

Populismen har feid som et spøkelse gjennom Europa. På tjue år har de populistiske partiene tredoblet sin oppslutning. En av fire europeere stemte på et slikt parti sist gang de deltok i valg. 170 millioner europeere bor i land der regjeringen har minst ett medlem fra et populistisk parti. De fleste av disse partiene er høyreradikale (som i Polen og Ungarn), men det er også sterke populistiske partier på venstresiden. Podemos i Spania og Syriza i Hellas er eksempler på det. I Norge er det tydelige populistiske drag i Fremskrittspartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG.

For å forstå populismen er det viktig å holde fast på dens politiske bredde og tilpasningsdyktighet. Den er ikke noen fasttømret ideologi som vil forklare menneskeheten og universet. Populismen er først og fremst en politisk reaksjon mot elitene, på vegne av folket. Den kler seg i alle politiske farger, alt etter de politiske motsetningenes karakter. Sak er viktigere enn ideer, og styrken gjenspeiler sviktende tillit til elitene og de politiske institusjonene. Fremfor alt påberoper populistene seg å representere folket, men uten særlig hensyn til at folket kan romme store motsetninger og ulike interesser. Populismen er politikk malt med bred pensel og stor fargeskala.

Den politiske bredden gjenspeiles i høy grad i norsk populisme. Statsviteren Anders Ravik Jupskås deler den inn i fire kategorier: Distriktspopulisme (der lokalsamfunn står mot en sentralisert og teknokratisk elite), marxistisk populisme (der folket står mot den dominerende økonomiske og politiske eliten), nyliberal populisme (der hovedfienden er staten og den politiske eliten som vedtar skatter og avgifter) og til slutt nativistisk populisme (en defensiv nasjonalisme som frykter at det som er nytt og fremmed skal fortrenge den opprinnelige norske kulturen).

Fordi populismen er dynamisk kan tyngdepunktene endre seg. Et eksempel er utviklingen i Frp. Fra stiftelsen i 1973 og fram til valgkampen i 1987, spilte innvandring og islam ingen rolle i partiets program eller profil. Men da Carl I. Hagen leste opp det såkalte Mustafa-brevet (som seinere viste seg å være falskt), skjedde en brå endring. Frp tredoblet sin oppslutning og innvandring er siden blitt et saksområde partiet hevder eiendomsretten til.

Nå kan det synes som om effekten av økonomisk og kulturell innvandringsmotstand er svekket. Frp sliter på meningsmålingene og i Oslo - som har landets suverent største innvandrerbefolkning - er oppslutningen målt helt nede i tre og fem prosent. Utover i landet merker Frp en sterk konkurranse fra Senterpartiet.

Senterpartiets forvandling fra tregt bygdeparti til skinnende rakett på den politiske himmelen, kan være en særnorsk utløper av den populistiske bølgen. Og den er slett ikke så overraskende som mange vil ha det til. Den dype sentraliseringspolitikken som preger viktige samfunnsområder, mobiliserer motkrefter som springer ut av en historisk, norsk kjernekonflikt. Motsetningen mellom sentrum og periferi har ikke forsvunnet, den er modernisert. Tyngdepunktet har flyttet seg fra bygdene til tettstedene, de mellomstore byene og regionene.

Politikk som krever levende lokalsamfunn og lokal selvbestemmelse er verken uansvarlig, kortsiktig eller opportunistisk, slik populismen gjerne stemples. Det er et verdivalg som gjenspeiler kritikk av sentralmakten og som peker på svakheter i det demokratiske systemet. Folket synes å ha blitt borte i folkestyret. Beslutningsprosessene er blitt uforståelige og med aktører som har tilranet seg uforholdsmessig mye makt.

Opplevelsen av svikt i demokratiet er et sentralt tema i all populisme. Det er ikke en konstruert problemstilling, men et tema det er all grunn til å ta på alvor. Det er ikke lenger lett å se hvor makten egentlig ligger. Den er blitt et slags nettverk der organiserte særinteresser, byråkrater, forskere, domstolene, internasjonale organisasjoner og mediene øver innflytelse på folkevalgte organer.

Makten er ikke bare blitt mer usynlig, den har i betydelig grad emigrert. En tredel av norske lover vedtas av EU, rettsliggjøringen har overført politisk makt til domstolene, direktoratene blir stadig flere og mektigere, helseforetakene har fått «fagstyre» og utenlandsk eierskap dominerer sentrale deler av norsk industri.

Når mange mennesker opplever at det politiske systemet ikke respekterer deres synspunkter, erfaringer, livsform eller verdier, svekkes demokratiet. Det liberale demokratiet og rettsstaten må være i stand til å levere reell deltakelse og opplevd frihet. Hvis ikke står andre krefter klare til å overta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.