Populistisk klimadebatt

KLIMA: Jeg er selvsagt for at vi skal sette konkrete mål for våre utslippskutt, men da kan vi ikke bare «tenke på et tall».

DEBATTEN OM klimautfordringene har tatt seg kraftig opp etter at FNs klimapanel la fram sin siste rapport, og det er bra. I Dagbladet 9. februar har Erling Ramnefjell en kommentar som stort sett konkluderer med at det er stillstand i norsk klimapolitikk, som uttrykt av Ole Brumm i samtale med Kristoffer Robin: - Hvor skal vi hen, spurte Ole Brumm. - Ingen steder, sa Kristoffer Robin. Og så gikk de dit. Ramnefjell avlegger også meg en aldri så liten visitt. Han viser til et kort innslag på TV2-nyhetene men refererer ikke helt korrekt det jeg sa. Innslaget på ca. 2-3 minutter var tatt fra et lengre intervju om klimapolitikk på bortimot halvtimen.Ramnefjell skriver blant annet at jeg «refset alle innenfor og utenfor regjeringen som vil at Norge skal starte kampen mot klimatrusselen ved å sette et konkret mål for hvor mye det må kuttes i våre innenlandske klimagassutslipp.»

JEG ER SELVSAGT for at vi skal sette oss konkrete mål for våre utslipp, men da kan vi ikke handle bare ut fra strategien «tenk på et tall». På fredag fulgte Ramnefjell opp med et intervju med tidligere miljøvernminister Børge Brende, Venstres Gunnar Kvassheim som leder Stortingets energi- og miljøkomite, og Krfs miljøpolitiske talsperson Line Henriette Hjelmdal. De tre sier at regjeringen og Ap må vise lederskap og sette konkrete mål for hvor mye klimagassutslippene skal kuttes innen 2020. (Dette er jo ikke snaue uttalelser fra noen som ikke foretok seg noe merkbart i denne sammenhengen da de hadde makta.) Og deretter fortsatte talleksersisen. De hadde hver sine måltall.Kvassheim er den som virkelig tar i. Han mener det er mulig å redusere de innenlandske utslippene med 50% innen 2020. Som begrunnelse sier han at SV går inn for det samme, og ettersom de både har finansministeren og miljøvernministeren må vel det la seg gjøre. Sterk argumentasjon.

JEG TROR det kan være hensiktsmessig å se litt på hva vi da står overfor. Utslippene av klimagasser i Norge er nå på nærmere 60 millioner tonn oljeekvivalenter. Dette betyr at vi i løpet av de neste 12 -13 åra skal redusere de norske uslippene med nærmere 30-35 millioner tonn. I følge tallene fra Lavutslippsutvalget er dette mer enn alle utslippene fra olje- og gassvirksomheten og industrien til sammen. Det kunne vært greit å fått noen anvisninger fra de som deltar i denne talleksersisen om hvordan de har tenkt å greie det. Kvassheim viser blant annet til rensing av gasskraft på Snøhvit, Kårstø og Mongstad, og en rekke andre steder. Det er jo vel og bra, men få av disse utslippskildene er foreløpig i drift, enkelte knapt påbegynt og de berører således ikke de tall som er nevnt ovenfor. Selv om det blir O - null- utslipp fra alle disse kildene vil man fortsatt stå igjen med over 30 millioner tonn klimagasser. Kvassheim nevner også elektrifisering av sokkelen. Men hvor har han tenkt å få denne elektrisiteten fra? Gasskraftverk med CO2-rensing?

FÅ FART PÅ produksjonen av fornybar energi, sier Kvassheim så. Helt enig. Det kan dempe behovet for å bygge gasskraftverk i framtida for å dekke opp vårt innenlandske energibehov. Det vil bety mindre enn det musa presterte da hun «pissa i havet» når det gjelder de utslippene vi allerede har, men jeg er enig i at vi skal gjøre det likevel. Lavutslippsutvalget har lagt fram et viktig dokument som vil få stor betydning i det videre arbeidet med klimaspørsmålene. Men dokumentet er ikke noe «sim sala bim» - alle forslagene til tiltak har vært presentert i diverse dokumenter til Stortinget de siste 12-15 åra. Problemet er at det ikke har vært lagt tilstrekkelig tyngde i arbeidet med å gjennomføre dem.

JEG ER ENIG med Børge Brende som sier at det ikke er nok med bare måltall og visjoner, det må settes konkrete måltall underveis. Det er her de såkalte sektorvise handlingsplanene kommer inn. Dette er ett av de 11 tiltaksområder som Lavutslippsutvaldet foreslår. Men det er heller ikke noe nytt. Jeg foreslo selv innføring av et slikt opplegg ved framleggelsen av Stortingsmelding nr 58. (1996- 97), der det blant annet het:«Regjeringen vil tydeliggjøre sektorenes ansvar for å oppnå miljøvernpolitiske mål gjennom sektorvise handlingsplaner bygd på prinsippet om målstyring og kostnadseffektivitet. (...) Regjeringen vil utvikle et nasjonalt resultatoppfølgingssystem(...). Dette vil gi et nødvendig grunnlag for å kunne styre utviklingen i en bærekraftig retning, ved bl.a. å gjøre det mulig å se de samlede virkninger av ulike tiltak i sektorene i sammenheng.»

ETTER Å HA arbeidet tett med klimaspørsmålene i mange år ble det mer og mer klart at man måtte utvikle en handlingsstrategi som fastsatte hvilke konkrete forpliktelser de ulike sektorene skulle ha og ansvarliggjøre dem. Noe som kan kritiseres er at dette arbeidet ikke ble satt i gang tidligere, og enda mer at det i perioden fra nevnte stortingsmelding fram og til nå er gjort for lite for å få et system med sektorvise handlingsplaner på plass. Forslagene fra Lavutslippsutvalget vil nå gi «kjøtt og blod» til handlingsplanene. Jeg er enig med utvalget i at det er nødvendig med betydelige og langsiktige bevilgninger til prioriterte forsknings- og utviklingsprosjekter som er viktige i klimasammenheng. Det vil være særlig viktig å ha som målsetting å utvikle teknologiløsninger som kan være internasjonalt overførbare. Jeg er også enig i at utvalgets anbefaling om å «arbeide aktivt for at det europeiske kvotehandelssystemet og systemet under Kyotoprotokollen videreutvikles, og at flere land og sektorer tar på seg bindende utslippsforpliktelser.»

VI MÅ ALTSÅ ha en plan - med mål, og med midler for å nå dem. Mål uten midler er ikke noe tess - heller ikke midler uten mål. Men vi må erstatte en populistisk konkurranse om måltall med en strategi som inneholder både mål og midler, som skal være ambisiøse og dristige men som må ha en viss bakkekontakt.