SØNDAGSKOMMENTAREN: Populisme kom inn i norsk politikk og debatt på slutten av 1960-talet som systemkritisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserande etablissementet. Det blei utvikla ei ganske original blanding som trekte dei lange linene bakover til bondeopprør i norsk historie og utover i verda til økologiske samtidsideologar. Kjernebegrepa var folkelig fornuft, grasrotperspektiv, motekspertise, sentrum/periferi, desentralisering, utanomparlamentarisk aktivitet og direkte aksjonar. Fienden var prognosemakeri, vaneframsteg og den konvensjonelle visdoms ukritiske tru på utviklingas uavvendelige nødvendighet.

Ottar Brox introduserte populisme-begrepet i 1966 i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» Der brukte han populistisk som motsats til ei teknokratisk tenkt og styrt samfunnsutvikling. Han såg samfunnet som ein sum av hushald og lokalsamfunn, ikkje som enkeltståande aktørar og ei samling av bedrifter, bransjar og sektorar.

Den svensk-amerikanske professoren Georg Borgström var norsk populismes andre guru. Han leverte ein stri straum av bøker, artiklar og radioforedrag som mante fram dommedagstrugsmål dersom det ikkje blei gjort noe drastisk for å møta dei akutte, globale problema med befolkningseksplosjon, ressursmangel og hungerkrise. Klokka var alt fem over tolv, og det måtte få konsekvensar for den rike verdas økonomi, levemåte og matvareproduksjon.