Populistisk villedning

SØSKENBARNEKTESKAP: Det er skuffende at flere politiske partier forsøker å villede det norske folk ved sin selektive lesning av rapporten.

INNGIFTE, dvs ekteskap mellom beslektede personer, er utbredt i store deler av verden. Dette forekommer sjelden i Norge i dag, men var langt vanligere noen tiår tilbake. I kjølvannet av rapporten om inngifte i Norge fra Folkehelseinstituttet med Camilla Stoltenberg i spissen har debatten omkring forbud mot søskenbarn-ekteskap nok en gang fått vind i seil-ene. Et forbud vil ramme kun uskyldige og være en krenkelse av menneskerettigheten til selv å velge livspartner.

RAPPORTEN, SOM ER SKREVET på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet, viser at i Norge er inngifte mest utbredt blant personer av pakistansk opprinnelse. Blant førstegenerasjonsinnvandrere er 43,9% av alle barn født av foreldre som er søskenbarn, mens blant andregenerasjonsinnvandrere er andelen søskenbarnpar 35,1%, altså på vei ned. Videre viser rapporten at risikoen for dødfødsel er 1,3% for søskenbarnpar, mens den er 0,6% hvis foreldrene ikke er i slekt. Tilsvarende tall for spedbarnsdød er 1,0% og 0,4% og for medfødte misdannelser 3,9% og 2,7%, henholdsvis. Rapporten konkluderer med at kunnskapsnivået om sammenhengen mellom inngifte og medisinsk risiko er begrenset og siden inngifte er sjelden i befolkningen som helhet, betyr inngifte lite for folkehelsen i Norge. Det er imidlertid en viktig årsak til sykdom og død hos barn i den gruppen hvor inngifte er utbredt.

RAPPORTEN FORTELLER KUN om økning av risiko for å få et sykt barn ved inngifte, og den absolutte økningen er minimal siden risikoen i utgangspunktet er nærmest neglisjerbar. Imidlertid har media og enkelte politikere koblet rapporten til både innvandring og tvangsekteskap og misbrukt den for å fremme forslag om forbud mot søskenbarnekteskap. Det finnes ingen statistikk som viser sammenheng mellom tvangsekteskap og søskenbarnekteskap. Tvangsekteskap forekommer blant søskenbarn, men de som praktiserer det begår allerede en uetisk og umoralsk handling som er forbudt både i islam og i norsk lov. Et forbud mot søskenbarnekteskap vil ikke hindre disse lovbryterne. Andre tiltak må brukes mot tvangsekteskap. Flere aktive politikere og engasjerte innvandrere har foreslått mer treffsikre tiltak mot tvangsekteskap, alt fra meklingsinstans til intervjuer av blivende ektefeller. I Sverige har man etablert et profesjonelt apparat for beskyttelse av jenter utsatt for tvang. Dette er antagelig en mer konstruktiv tilnærming enn å skjele til Danmarks radikale innvandringspolitikk preget av regelverk og lovforbud tredd ned over hodet på minoritetene.

FORSLAGET OM ET FORBUD faller på sin egen urimelighet hvis hovedhensikten er å redusere forekomsten av spedbarnsdød og medfødte misdannelser fordi loven ikke vil forby søskenbarn å få barn sammen, men kun hindre dem i å gifte seg. I det moderne samfunnet vi lever i, hvor stadig flere velger samboerskap fremfor ekteskap, kan selvsagt norsk-pakistanere også inngå et \'moderne samboerskap\' og få barn uten at loven vil kunne sette en stopper for det. Videre vil det være en umulig oppgave å håndheve loven hvis hensikten er å hindre innvandring (henteekteskap) da forfalskning av fødselsattest ikke er en vanskelig oppgave for dem som er kriminelt innstilte i Pakistan, hvor korrupsjon er et hverdagsonde.

DE SOM FORFEKTER synet om forbud med den intensjon å bedre barns helse må utvise konsekvens i helsepolitikken. Faktum er at det er mange andre risikofaktorer som må forbys hvis forbud mot søskebarnekteskap skal rettferdiggjøres i et helseøyemed. Det er veldokumentert medisinsk fakta, som flere har nevnt i denne debatten at tobakk, alkohol og andre rusmidler er skadelig for fosteret og ikke minst for barnas oppvekst. Risiko for å få barn med Downs syndrom mer enn dobles for kvinner over 35 år, men det er ikke forbudt å bli gravid i voksen alder. I dag kan pasienter med alvorlig psykisk sykdom, rusmisbrukere og de med arvelige sykdommer få barn uten at loven hindrer dem. Årsaken er at man stoler på folks vurderingsevne og tar hensyn til deres autonomi ved å gi dem grundig informasjon og medisinske råd blant annet ved helsekontroll. Med andre ord virker helseargumentet i forslaget om å forby søskenbarnekteskap mer som et skyggeargument enn et uttrykk for reell medlidenhet og omsorg for barn med et ikke-norsk opphav. Kanskje er det egentlige motivet å begrense innvandring og forby en ekteskapspraksis som fremstår som \'rar\' i den hensikt å vinne terreng i det politiske landskap? Det er skuffende at flere politiske partier har kastet seg på den populistiske bølgen og forsøker å villede det norske folk ved sin selektive lesning av Stoltenbergs rapport.

DET ER IKKE ØNSKELIG med en særlov som skal rettes inn mot helt spesielle etniske grupper. En ny lov vil heller ikke endre atferden til de det gjelder. Rapporten fra Folkehelseinstituttet støtter på ingen måte et forbud. Trenden for søskenbarnekteskap er på vei ned og det uten aktiv informasjon mot denne gruppen. Hvis innvandrere generelt og helsepersonell spesielt aktivt går inn for å informere om ulempene ved søskenbarnekteskap vil insidensen falle raskere. Det er særlig de som har praktisert inngifte over flere generasjoner og de med påviste arvelige sykdommer som primært har økt risiko for å få syke barn. Denne gruppen bør få særlig oppmerksomhet så tidlig som mulig når det gjelder valg av partner og evt genetisk veiledning istedenfor å stigmatisere en hel gruppe mennesker som i 99% av tilfellene får friske barn. I forrige måned ble det startet en støttegruppe for norsk-pakistanske foreldre med funksjonshemmede barn på Ullevål universitetssykehus. Dette er et utmerket tiltak som vil øke kunnskapen om årsaker til misdannelser og konsekvenser av inngifte. Over tid vil slike opplysningstiltak føre til veloverveide vurderinger før man velger å få barn med nær slektning.