Porno i en sober stue

VÅRE EDLERE DELER volder staten mye bry, spesielt når de beveger seg på skjerm og lerret. Staten vil at innbyggerne skal ha sex, men ikke se andre ha sex, såframt det ikke skjer under spesielt formildende omstendigheter. En av disse heter «kunst».

Kunsten av i dag er ikke noe teselskap. Den kan faktisk være ganske rå, og da vet staten verken ut eller inn.

Tidligere i år bevilget Filminstituttet 50000 kroner til import av den groteskt erotiske klassikeren «Sansenes Rike». Da filmen kom til landet, ble den stoppet av Filmtilsynet. Staten forbød det den selv hadde støttet.

Nå har tilsynet «justert kursen for å være i takt med folk i Norge» og sagt ja til franske

«Romance». «Denne filmen tåler nordmenn å se», sier direktør Løland. Ja visst. Men tåler nordmenn å se ereksjoner, onani, sadomasochisme, gruppesex, sædavganger og særdeles påtrengende barnefødsler, har vi enda et argument for å avvikle filmsensuren. Da kan vi endelig plassere film på linje med kunst og litteratur (som ingen ønsker å forhåndssensurere), be tilsynet nøye seg med å sette aldersgrensene (som alle vil beholde) og anta at de lokale kinosjefene er voksne nok til å stole på sitt publikum. (Den var til deg, Ingeborg.) Men er dette nok til å bringe den offentlige filmkontroll i takt med det norske folks kikkervaner?

«Folk ser atskillig råere saker på parabol,» sier Løland. Ja visst. Hvorfor ikke da ta «hm» skrittet fullt ut, og legalisere også den ekte varen - pornofilmen?

Her går logikken i stå. Løland kan tillate «Romance» fordi «dette er ingen pornofilm». I så fall gir vedtaket en betenkelig bismak: Hvorfor skal det være tillatt å vise nærbilder av brutale, nedverdigende samleier for det allmenne kinopublikum, mens det er straffbart å selge mildere og mer «normale» sexscener på video? Hva gjør reisningen til verdens største pornostjerne egnet for offentlig visning, mens synet av samme organ antas å ha skadelige virkninger på folk i deres egen stue? De fleste ulykker skjer riktignok i hjemmet, men er virkelig faren (for hva?) stor nok til å nekte myndige mennesker tilgang til kulturelle uttrykk de selv ønsker?

PORNO ER IKKE KULTUR. Den er snarere å regne som ukultur. Kunst og vitenskap er kultur. Helt siden oppfinnelsen av straffelovens pornografiparagraf har rettspraksis vært å akseptere seksualskildringer med kunstneriske eller vitenskapelige formål. (Vi ser her bort fra et par berømte litterære unntak.) Å ville vekke tilskuerens seksuelle lyst eller fantasi, har ikke vært noe legitimt motiv.

Rettsinstanser har latt bilder av nakne piker passere hvis de deltok i gymnastiske øvelser, men dømt dem hvis pikene inntok stillinger som var ment å være erotisk opphissende.

Slikt kan vi le av i dag, men dette prinsippet er fortsatt juridisk gyldig i 1999, da vi kan se våtsex og det som verre er, bare vi åpner en fotobok i en seriøs bokhandel. Åpner vi derimot et kulørt magasin av den rent pirrende sorten, har Narvesen sørget for å klistre sorte lapper over punkter der kroppsvæsker møtes.

All sjangerfilm har en bestemt funksjon. Ingen har noensinne nektet folk å få se komedier fordi de bare vekker latter, skrekkfilmer fordi de bare skremmer, eller kjærlighetsfilmer fordi de er sentimentale. Ingen fordømmer heller slike filmer for å være laget i kommersiell hensikt. Det ville være absurd og latterlig. Unntatt når det gjelder pornofilm. Til og med det liberalt innstilte Seksuallovbruddsutvalget ser seg nødt til å gjenta de rystende fakta: «Pornografien produseres utelukkende med det formål å tjene penger på produkter som er ment å vekke eller stimulere seksuelle lyster og fantasier». Er det ikke grusomt? La oss forsøke en vri:

«Hollywood-filmer produseres utelukkende med det formål å tjene penger på produkter som er ment å vekke latter eller stimulere drømmer.» Høres ikke det ut som en god grunn til å forby Hollywood-filmer?

MAN KAN LURE på hva som er pornografenes største forbrytelse: å delta i alminnelig kapitalistisk virksomhet, eller å appellere til en av menneskets grunnleggende drifter? Sannsynligvis det siste. Det er lov å selge alt, unntatt sex. Da kan man til gjengjeld spille rått på kjønn og nakenhet. Jeg tipper det blir lov å vise nærbilder av munnsex i tannkrem-reklamer før det blir lov i sexfilmer.

På den andre siden tåler vi visstnok ukjente mengder av seksuelle perversiteter, bare regissøren har de beste kunstneriske hensikter.

Som Aftenpostens Per Haddal skriver om «Romance»: «Breillat lager filmkunst, fjernt fra den umodne og feige hollywoodfilmens dampende antydninger og rå språk. Hennes film foregår i en sober hvitmalt leilighet med lange promenader på stranden og samtaler i kafeer, på riktig filmfransk vis, med velkjente fortellergrep. Hun gjør ingen forsøk på å spekulere eller hisse opp, enkelt, greit og ytterst målrettet, slik pornografien gjør. Tvert imot er rollefigurenes seksualitet dunkel, psykologisk gåtefull, med drag av selvforakt og hang til selvfornedrelse. Filosofi, metafysikk? Iallfall fransk.»

Oui. Men selv om vi skulle kjøpe disse klisjeene om kunst og porno, er det vanskelig å skjønne hvorfor skillet skulle ha noe som helst med jus eller politikk å gjøre.

Når ble det ulovlig å vise umoden, enkel og vulgær film? Når ble det nødvendig å begrense ytringsfriheten overfor grupper som ikke ser på TV i sobre, hvitmalte leiligheter?

DEN GODE SMAK allierer seg med den politiske korrekthet i mottakelsen av «Romance». «Vi står overfor en klar feministisk ytring», sier Løland. «Det ville være meget vanskelig for oss å forsøke å begrense eller hindre en slik ytring.» Nettopp. Det forutså vi. Man tolker ytringen ytterst velvillig, fordi regissøren er kjent som en militant feminist. Hadde man ikke visst det, ville man kanskje sett en film som estetiserer voldelig sex, framstiller kvinnen som sexfiksert og machokistisk, og spekulerer i bruken av en berømt pornostjerne.

Tro meg: Hadde «Romance» vært laget av en mann, ville den blitt totalforbudt i Norge. Uten diskusjon.

Når derimot en ikke-voldelig, sex-positiv pornofilm inneholder nærbilder av handlinger de fleste nordmenn har stor glede av, hjelper det ikke om regissøren er aldri så mye feminist. Ifølge straffelovens '211 fortjener distributøren bøter eller inntil to års fengsel. Er det ikke et herlig lovverk vi har, dere?