Porno-Larry for ytringsfriheten

Filmen om Larry Flynt kommer på skrå inn i vår aktuelle hjemlige debatt om ytringsfriheten og dens eventuelle grenser. Regissør er Milos Forman, som dro vest da hans tsjekkiske landsmenns frimodige ytringer ble valset ned av sovjetiske tanks i 1968.

Larry Flynt var ingen høyreist kjempe for et edelt, mange av oss vil si livsavgjørende, prinsipp. Han var en lurvete pornograf som blant ymse annet moret seg selv og leserne av magasinet Hustler med å ytre at superevangelisten Jerry Falwell hadde hatt seksuell omgang med sin mor i en utedass. Morskapen havnet til sist i USAs høyesterett, hvor de høyst ærverdige dommere fant at Flynts grove fleip sto under grunnlovens beskyttelse, og altså lå innenfor ytringsfrihetens grenser.

MILOS FORMAN («Gjøkeredet», «Amadeus», «Hair» o. a.) har naturligvis et vidåpent øye for ironien i historien om Larry Flynt: At en tvers igjennom bedriten fyr får sine bedritne ytringer prøvd med all den aplomb, rettspatos og (tilnærmede) høytid som en hvilken som helst annen sak for rikets øverste domstol. Før det kommer så langt, forteller filmen om Larry Flynts hojende ferd gjennom amerikansk offentlighet. Han begynte, om filmen står biografisk til troende, som ung heimbrentlanger i hillbillyland (Kentucky) for seinere å realisere en noe større forretningsidé, som var å produsere et mye vulgærere sex-magasin enn det glanstrykte og relativt stuerene Playboy. Og Flynts Hustler Clubs var betydelig mer grovtælja etablissementer enn Hugh Hefners kaninøreprydede Playboy-klubber.

Milos Forman skildrer fenomenet Flynt som en burlesk komedie med høyt turtall og Woody Harrelson i tittelrollen gjør nok sin beste innsats til nå. Ypperlig er også Courtney Loves tragikomiske framtoning som ektefellen Althea, hans ledsager i et dødsritt av politianmeldelser, fengslinger, attentat, dop og, for Altheas vedkommende, aids.

ANER VI EN SMULE europeisk nedlatenhet hos innvandreren Forman i all hans lystige omgang med støyende americana - ? Ikke helt fritt. Hvor brukbar er så historien om Larry Flynt i en drøftelse av ytringsfriheten? Den skulle jo ideelt være et uavkortet gode for hvem som helst? Eller går det en tålegrense?

Med den svinske Larry Flynts hjelp lander vi på ny i dette velkjente dilemma hvor jus og moral pleier anstrengt omgang. Uansett: Det kan da bare være moralske idioter som ikke øyner en forskjell mellom de frimodige ytringene til en Salman Rushdie eller en Aung San Sun Kyi på den ene siden og en Larry Flynt eller en Jack Erik Kjuus på den andre.