Porno og elskovskunst

Grovt skissert kan man si at de erotiske billedfremstillingene fra arkaisk og klassisk gresk tid fremstilte homo- eller heterofile orgier. Fremstillingene finnes som regel i form av dekorasjoner på sympotiske gjenstander, kun til bruk ved spesielle anledninger og kun for menn. Med blikket rettet mot dette siste aspektet har det arkaiske og klassiske Hellas en parallell, mutatis mutandis, i vår tids porno.

Dokumentarfilmen «Shocking Truth» ble nylig vist for riksdagspolitikere i Sverige. Dagen etter ble enkeltscener vist i NRKs «Redaksjon 21», og saken fikk så førstesideoppslag i landets to største aviser. Om innholdet i scenene uttalte KrF-leder og barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland til VG at det var «fattig, grovt og fornedrende». Hun kritiserte også Ap-kvinnenes utspill om mer erotikk på TV i forkant av Stortingets diskusjon om liberalisering av norsk pornolovgivning. Etter NRKs visning kunne imidlertid lederen for kvinnegruppen, Karita Bekkemellem Orheim, bekjentgjøre til Dagbladet at: «Hvis det viser seg at en oppmyking av loven er umulig å håndheve, er ikke dette noen prestisjesak [...]». Debattens eneste nyanserte innlegg ble ikke bare kritisert av KrF-lederen, men også svekket av sine egne talskvinner.

Oppslagene i Dagbladet og VG bekreftet at spørsmålet om erotikk i det offentlige rom (les TV) både er og vil forbli betinget av en redsel for at alle erotiske uttrykk skal være «fattige, grove og fornedrende», samt en pornografi som faktisk er det.

Motsetningsforholdet er dessverre ikke mediekonstruert. Puritanismen og pornografien betinger hverandre gjensidig og setter rammene for et område hvor spillereglene, med få unntak, legges av et nådeløst profittjag. Slik er det, og slik vil det kanskje også måtte være. Ikke desto mindre er det vår plikt å løfte blikket mot alternativer.

Med den antydede parallellen nevnt ovenfor in mente, kan det være på sin plass å fremheve at de erotiske billedfremstillingene fra arkaisk og klassisk gresk tid har en skarp kontrast i erotiske skildringer fra den aleksandrinske og romerske æra. Her vek orgiene plassen for det heterofile paret. Elskovsakten foregikk i soverommet, hvor de elskende utfoldet seg blant myke puter og hjemlige gjenstander. Koblingen mellom sex og vold forsvant.

På romersk jord er denne form for billedfremstillinger mest kjent fra Pompeii. Fremstillingene finnes som veggmalerier, på speil, på andre bruksgjenstander, samt på keramikk. De dekorerer både borgerhjem og bordeller, spisestuer og sovekammers. Selv om de erotiske funnene i Pompeii bare utgjør en liten del av de hundretalls freskene man ellers fant her, er det åpenbart at de ikke bare var til spesielle anledninger eller kun for menn, slik som de arkaisk/klassisk greske. De var simpelthen til allmenn fornøyelse og inspirasjon.

Sex har, i likhet med de fleste menneskelige aktiviteter, et mangfoldig potensial. Antipornoaksjonistene vet at sex er føde for de mest bestialske sider ved oss, både når det gjelder driftsliv og pengebegjær. De som ønsker mer erotikk i det offentlige rom, viser gjerne til at sex er menneskelig, naturlig og skjønt. Omgitt av en allestedsnærværende «myk-porno» av heller lav estetisk kvalitet og inspirert av den sub-kulturelle håndbokgenren i erotikk, realiserer Augustus' hoffpoet, Ovid, et tredje potensial ved sex, nemlig sex som kunst, som Ars Amatoria:

Hvis det er noen blant dere som ikke kan kunsten å elske,

da må han lese mitt dikt, så vil han elske med kunst!

Slik åpner Ovid treboksverket Ars Amatoria hvor han presenterer seg som praeceptoramoris, «elskovsprofessor». I de to første bøkene belærer han så de romerske menn i kunsten å erobre og i å beholde den utkårede, mens han vier den siste til kvinnene selv.

Ovids kjærlighet er ikke romantisk. Elskovsprofessoren råder en til å føre en fuktig hånd til øynene dersom man slett ikke føler for å gråte, men ønsker å bevege sin elskedes hjerte med tårer. Han gir tips om hvordan man kan ha sidesprang og holde elskere skjult for hverandre og lister opp en hel, (berømt), katalog over de stillinger som gjør seg best i henhold til ulike kvinners fysikalske fortrinligheter. Kjærligheten er en type materie som yter motstand og former seg villig alt ettersom hvor lærd og teknisk dyktig man er til å håndtere den.

I Ars Amatoria er det mye som med et moderne begrep aldri kunne kalles «politisk korrekt». Her presenteres den pornografiske klisjeen om kvinnens seksuelle umettelighet, om «den felles orgasme» og, hvis det viser seg vanskelig for kvinnen, betydningen av å spille en. Her finnes skildringer av voldtekt, incest og sodomi. Pedofili, som heller får en apologetisk behandling i antikk litteratur, har professoren intet til overs for. Grunnen må sies å være sympatisk nok: odi concubitus qui non utrumque resolvant. «Jeg nærer hat til de samleier som ei forløser oss begge.»

Det finnes et alvor i Ars Amatoria. Som læredikt spiller det på to romerske forbilder: Om tingenes natur av Lukrets og Landbrukskunsten av Vergil. Hos alle tre finnes læreverkets obligatoriske ekskurs om utviklingen fra universets skapelse til menneskenes sivilisasjon. Av Ovids to forbilder er det Lukrets som i den forbindelse gjør kjærligheten til gjenstand for filosofiske betraktninger. Ifølge Lukrets er kjærligheten lite annet enn en kulturfordervende galskap. Det burde ikke overraske noen at Ovid fremhever kjærligheten som nettopp det motsatte. Kjærlighetens ypperste uttrykk, samleiet, er for Ovid nettopp det kultiverende element i menneskenes historie fra naturtilstanden mot sivilisasjonen. Og hvordan kan han ikke ha rett? Sivilisasjon fordrer sam funn, og menneskets trang til å komme sammen viser seg aldri så sterkt som i et sam leie. Samleiet og alt vi foretar oss omkring det er derfor den menneskelige aktivitet som bør utøves med størst grad av dannelse, kultur og raffinement. Dette er den «kulturfilosofiske» tanken som ligger til grunn for hele Ovids læreverk i elskovskunst. Og er den mer påkrevet enn noensinne.

Caesars søstersønn Octavian fikk ærestittelen Augustus. Gjennom å marmorkle og gullbeslå urbs aeterna understreker Augustus ett av de viktigste poengene i sin maktlegitimerende ideologi, nemlig at Roma under hans velde er selve kulturhistoriens krone og kulminasjon.

I likhet med samtidens største diktere fikk Ovid sitt underhold av keiseren via en mesen. Hensikten var, blant annet, at den underholdte skulle kvittere med proaugusteisk diktning. Ingen kan anklage Ovid for ikke å bygge opp under den keiserlige konstruksjonen av Roma som kulturhistoriens culmen i Ars Amatoria. Dikteren priser seg lykkelig for at han er født i disse gylne tider og fyller så keisermaktens scene, Roma, med det ypperste sivilisasjonsuttrykk han vet om, elskovskunst. Slik er Ars Amatoria også en guide til Roma, byen som grunnet sin kulturelle fremskredenhet kan tilby de beste vilkår for forføreri i hele verden!

Selvsagt er ironien tilsiktet. Ars Amatoria er ikke «politisk korrekt» etter samtidens målestokk heller. Keiser Augustus drev en omfattende opprustning av rikets seksualmoral. Det maktpolitiske formålet var å sikre romerske soldatemner. Middelet bestod blant annet i nye lover mot ekteskapsbrudd samt premieringer som skattefritak dersom man fikk hele tre ektefødte barn.

I store deler av sitt forfatterskap lykkes Ovid i å utøve tyrannkritikkens tradisjonsrike kunst, hvor tyrannen ikke kan avsløre dikterens protest uten samtidig å protestere mot seg selv. Dette er også hensikten med Ars Amatoria, hvor kritikk av verkets grunntanke innebærer kritikk av at den augusteiske æra representerer kulturhistoriens høydepunkt. Selv om keiseren prøvde en stund, (og det sier ikke så rent lite om styrken i Ovids retorikk), kunne han ikke bite den i seg. I år 8 e.Kr. ble Ovid sendt i eksil til Tomi ved Svartehavet. Keiseren maktet likevel ikke å holde dikteren borte fra Roma. Gjennom ni bøker inntok Ovid stadig sin elskede urbs, inntil han døde like mange år senere.

I den gjennomkristnede middelalderen nøt Ovid så stor popularitet at epoken også blitt kalt aetas ovidiana, «den ovidianske tidsalder». Til og med munker skal ha valfartet til Ovids grav for å be for den hedenske dikterens sjel. Pornodebatten i dagens Norge viser at også vi har behov for ham, 1983 år etter at han døde. Så derfor: Vivat Ovidius, praeceptor amoris! Den menneskelige seksualiteten har hatt nok fiender.