Porno og penger

Statens filminstitutts egen kinosjef, Billing, ønsker å vise hardporno i en erotisk serie.

Dette salgsfremmer hr. Billing i en rekke aviser og utløser blest bl.a. ved drahjelp fra meg.

Dette synes Film-Norge, under Dagblad-headingen «Ja til porno», er greit.

Under parolen «bedre å dø på horehus enn i krig», markedsføres helt nye filmpolitiske standpunkt i Norge: Nå har vi forsøkt alt for å få folk til å se norske filmer. Vold og krim hjalp ikke, kvalitetsfilm liker vi ikke, ikke andre varianter heller -  så send kameraene inn på soverommene.

Statens egen spesialist sier til sin kulturminister at hun bør gi 168 mill. statskroner i støtte til pornofilm, til glede for de kommunale kinoene.

Talent kreves ikke. Det lille talentet som kreves, mener at han Norge har.

Det er denne filmpolitiske dødsattesten som for meg er alvorlig i denne saken.

Kjell Billing, med støtte, fremfører nemlig en rekke politiske standpunkt i bunnen av sexmønstringen i Dagsavisen 5. januar:

  •  Vi er i Norge i dag mer puritanske og konservative enn tidligere, ikke minst gjennom den voldsomme opptattheten av familieverdier.
  •  Erotikk har aldri vært noe motiv i norske filmer fordi man aldri har våget å tilnærme seg emnet. De norske forsøkene er verken opphissende eller filmatisk spennende. (Dette reagerer jeg virkelig på.)
  •  Jeg skulle heller sett at man laget sexfilm i Norge. Som god norsk barnefilm, krever ikke sexfilm noe særlig talent. Og det selger.
  •  Det er et paradoks at man kan sitte og se på disse (hardporno)filmene med en intellektuell og kunstnerisk begrunnelse.
  •  «Deep Throat» er ikke kvinnediskriminerende, fordi kvinnen er den aktive part.
  •  «Ja til porno» med unison støtte fra bransjefolk til Kjell Billing.

Dersom norske filmkunstnere ikke makter å profilere og finansiere en verdiprofil, da er det så enkelt at kinoene selv kan overta produsentrollen og repertoaransvaret for norske filmer.

Norske regissører har med Kulturdepartementets hjelp overført en unik støtteordning til produsentene. Det er ikke kunstneren, men industrien som støttes under dagens forhold.

Statens kinosjef Kjell Billing foreslår ansvaret lagt til kinoene med kassaapparatet som barometer. Det er jo disse faktorene som bestemmer likevel.

Og hvis vi mener at det er slik i vårt land at alkohol og sex er det eneste vi har tro på selger, da har vi også signalisert noe om vår tillit til publikum og vårt kulturelle ambissjonsnivå. Hvorfor er det slik at kultur til enhver tid skal lønne seg? Etter mitt syn er det lenge siden jeg har lest en større samling berettigede avskjedssøknader i avisene enn i dag. Det er tungt å forsvare og representere en kunstart der alle drømmer om penger og (helst utenlands)suksess, og derfor er villige til å fremstå som sosialpornografiske narrer.