Porno og politikk

Med et slikt kunstsyn er det ikke rart at pornomotstanden kan synes ensporet.

DET ER LITE som skal til for å stemples som pornoliberal i den feministiske offentligheten.Tidsskriftet Fett har den siste tida mottatt to politiske abonnementsoppsigelser, behørig referert i flere medier. Begge kommer fra medlemmer av Kvinnegruppa Ottar, og Trude Koksvik Nilsen gir i Dagbladet 10. juli sin begrunnelse på debattplass; hun oppfatter Mona Høvrings novelle «Man skal ikke plage folk med drømmene sine» i siste utgave av Fett som pornografi.Alt som har med sex å gjøre er ikke pornografi - og alle seksuelle skildringer er ikke undertrykkende. Vi mener dette er en viktig debatt, fordi seksualpolitikk er et viktig feministisk felt. Men det er flere dilemmaer enn det å anse teksten som pornografisk som opptar oss i denne sammenhengen. Hvis man mener skjønnlitteraturen ikke skal kunne skildre «forbudte» drømmer og følelser, signaliserer man noen uhyrlige begrensninger. Med et slikt kunstsyn er det ikke rart at pornomotstanden kan synes ensporet. Vi er grunnleggende uenige i at teksten er pornografisk, og er ikke med på at novellen på noen måte markerer en pornoliberal holdning i redaksjonen. Men skjønnlitteratur må også kunne skildre problematiske emner uten en klar avstandstaken. Den må ikke alltid være oppbyggelig.Tvert imot har skjønnlitteraturen vært en viktig arena for å bryte tabuer og utforske «forbuden» seksualitet. Ingen norsk skjønnlitteratur har blitt prøvd for loven siden Jens Bjørneboe ble dømt for å ha utgitt «Uten en tråd» i 1967. Det mener vi feminister skal være glade for. Litterære og kunstneriske skildringer av sex, som på ingen måte er så likestilt, frivillig og demokratisk som vårt sex-ideal tilsier, har bidratt sterkt til å bryte ned tabuer og sette seksuelle overgrep mot kvinner og kvinners seksuelle problemer på dagsorden.

EN REKKE av våre unge forfattere bruker i dag eksplisitt seksuelle skildringer i sine bøker. I en tid da pornoestetikken blir stadig mer allestedsnærværende, er kunst og litteratur arenaer der man nettopp kan utforske hva slags innvirkning dette har på mennesket. Det er faktisk mulig å være mot porno og for kunstens autonomi samtidig. Slik får vi spennende feministiske uttrykk som den polsk-svenske performance-kunstneren Joanna Rytel, hvis arbeider spenner fra en radikalfeministisk aksjon mot Frøken Sverige-konkurransen til kortfilmen om hvordan hun bruker sex med somaliske menn for selv å føle seg likestilt. Eller filmprosjektet der hun filmet katter mens hun onanerte foran dem.En av pornolovens store svakheter, som Kvinnefronten har bemerket i flere høringsuttalelser, er at den er en del av «sedelighetsloven». Dette er et grunnleggende problem. Som feminister vil vi nettopp motsette oss den såkalte sedeligheten, i kampen for seksuell frihet. Det er dette som skiller oss fra kristenfolket og andre puritanister.Vi kan anerkjenne at noen kan føle seg støtt av noveller som Høvrings, selv om ingen av oss ble det i dette tilfellet. Men å si at din egen grense skal gjelde for alle andre er meningstyranni som den feministiske debatten er alt annet enn tjent med. Det er forskjell på å bli personlig støtt og på å definere sine egne grenser som allmenngyldige pornodefinisjoner. Vi har et ønske om å inkludere jenter og kvinner med en annen kulturbakgrunn enn den norske - både i vår egen redaksjon og i den norske feministiske bevegelsen og debatten. Mer enn å frykte oppsigelser fra Ottar, er vi redde for å mislykkes i å lage en feministisk bevegelse som er åpen for innvandrerjentene.

DET ER DERMED en annen viktig problemstilling som reises med Trude Koksvik Nilsens motvilje mot novellen i Fett, selv om det er en annen enn den hun selv tar opp. Den dreier seg om bluferdighet, krenkelse og ulike oppfatninger av hva man bør akseptere av seksuelle skildringer. Men heller enn et spørsmål om hvor bluferdighetens grenser går for jenter og kvinner i Norge, uansett bakgrunn, vil vi reise spørsmålet om jenter med minoritetsbakgrunn finner seg til rette i eller med Fett, når vårt behov for å skildre seksuelle dilemmaer fører til at vi setter en novelle som Høvrings på trykk.For hvilke feministiske utfordringer er de mest interessante og presserende for jenter med minoritetsbakgrunn? Er det slik at våre debatter om pornografiens grenser er irrelevante for disse jentene? Hvordan kan vi skape et feministisk tidsskrift som snakker med mer enn èn redaksjonell stemme? Hvordan kan vi lage en multikulturell feminisme som ikke oppfattes som et hvitt overklassefenomen? Dette ønsker vi å bruke denne debatten til å snakke mer om.

SOM FEMINISTER ser vi ofte til Sverige, verdens mest likestilte land. Som leder Ane Stø i Kvinnegruppa Ottar sa i Dagbladet Magasinet lørdag 4. juni 2005, er hovedårsaken til at akkurat Sverige er det, at de har en pluralistisk feministisk bevegelse. Fett ønsker å være forum for en slik mangfoldig bevegelse. Vi vil ikke være et nøytralt forum for kjedelige kulturdebatter, vi være kulturelt offensive og diskutere ny feministisk politikk. Å bygge opp en slik bevegelse krever toleranse for og debatt rundt ulike feministiske standpunkter. Da må man i et redaksjonelt produkt praktisere ytringsfrihet og være langt mer åpen enn det Ottar klarer på sine beste dager.