Gode pornografiske tekster tåler også å bli lest som litteratur. Men seksualiteten er sårbar, og leserens innlevelse i de seksuelle skildringene kan lett bli forstyrret hvis tekstens litterære kvaliteter blir for påtrengende. For bokanmeldere er porno som litterær sjanger en ganske upløyd mark.

Knut Faldbakken innrømmer selv i VG 19. mai at han kom til kort da han skulle anmelde Aller Forlags nye pornografiske roman, Julie Just: REFS. Han skriver:

”Forfatteren [av REFS] avstår fra de verste utpenslinger. Men dette er likevel ikke litteratur, ikke skjønnlitteratur. Fordi fortellingen ikke på noe punkt peker ut over seg selv og sin hensikt som er å gjøre leseren seksuelt opphisset... Som sagt, her kan ikke anmelderen kaste terning. Som porno fungerer denne teksten sikkert utmerket, for de trengende. Men vi andre mangler en kvalitetsskala for denne kategorien.”

I Dagbladet 21. mai beskriver Cathrine Krøger boka som ”gørrkjedelig og overeksponert”. Hun vurderer det litterære nivået som stusselig.

Jeg gir meg ikke her inn på en vurdering av de litterære kvalitetene i Julie Justs REFS, men vil forsøke å formidle noen generelle betraktninger om porno og litteratur. Mine erfaringer er høstet gjennom 23 år som Cupido-redaktør. Jeg har lest 14.000 pornografiske tekster som bladets lesere har sendt inn til redaksjonen og refusert 11.000 av dem. Jeg har således fått mulighet til å reflektere en del over hva som er god og hva som er dårlig porno, om pornoen er seg selv nok, og om porno er litteratur.