Pornografi som helsekost

Intime betroelser som kappes om det bunnløst ærlige.

BOK: «Trykket, enten det er undertrykk eller overtrykk, letter når ord formuleres og formidles,» skriver Vigdis Hjorth i forordet til «Rosa Prosa» - en antologi om «jenter og kåthet».

Hjort målbærer dagens terapeutisk idè, om at intime betroelser og seksuell frigjøring skaper sunne mennesker i et sunt samfunn. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg er mer tilhenger av den gamle kristne puritanismen: Gir du deg først hen til kjødet, så blir du der.

Kunsten å runke

Hvem vet forresten hvor de ender, de seksten damene som har gitt sine bidrag til denne tekstsamlingen om kåte jenter. Boka har fått syttitallsfeministene til å gremmes over fruktene av sin kamp: Døtre som bruker sin kvinnefrihet til å meske seg i porno og griseord. Ja, for de er ikke redde for å ta stygge ord i munnen, denne gjengen med frilynte damer i slutten av tyveårene. Heller ikke for å offentliggjøre sine mest private og intime detaljer om alt fra «min første orgasme» til lesbesex og kunsten å runke en tenåringsgutt.

Her kappes de nærmest i frilynthet. Heidi Sinding Larsen betror oss at hun lar ektemannen «runke til porno i fred - så lenge han ikke blir mer interessert i å sitte foran skjermen enn å pule meg, da». Mala Naveen stønner over hinduenes dydighet, med tanke på Kama Sutra-tradisjonen: «Yes, det er jo det sex er. Primale drifter! Utinstinkter! Faen, hvordan mistet hinduene gangsynet!». Mens den kristne gladjomfruen Ingvild Sandnes er «innmari» kåt, men har valgt å vente med sex til hun blir gift.

Lekent skrevet

De skriver godt, alle seksten. Ja, det renner ut lekende lett. Og det er (heldigvis) mye humor her. Som den Seinfeld-aktige dialogen mellom Maria Børja og Åse Brandvold om fordelen ved å ha «pulevenner» i kjæresteoppholdene. Og her er selvsagt det som kommer til å bli stående som klassikeren til denne kåte kvinnegenerasjonen: Olaug Nilssens kapitel fra «Få meg på for faen»: Om Alma som er så kåt at hun vil tre hele vasken opp i underlivet. Den er uslåelig. Selv om Edy Poppy gjør et pinlig forsøk på å toppe den med det mest tabubelagte av alt: Sex mellom far og datter, spritet opp med sekreter fra alle åpninger.

I sitt bidrag til Rosa Prosa beklager lesbiske Astrid Urdal seg over at folk er mer opptatt av sexlivet hennes enn hva hun sier. Om det er et generelt problem, så er ikke svenske Fredrik Eklunds «Bananfluenes herre» noe sjakktrekk for homolitteraturen. Debutanten Fredrik Eklund har en tidligere karriere som pornostjerne bak seg. I sin fiksjonaliserte selvbiografi følger vi muskuløse og solariumsbrune Stephens vei fra Stockholms fordomsfulle uskyld, til de mest frigjorte homseklubbene i San Fransisco.

Kropp og klær

Boka handler stort sett om kropp, klær og sex, krydret med refleksjoner som at «Kanskje det er derfor vi homoseksuelle finnes, tenkte jeg. Fordi vi setter spørsmålstegn ved normene...Vi får de heteroseksuelle til å kle seg stilig, gå omkring i tøffe frisyrer, tørre å ha sex med fremmede.» Høydepunktet i denne stusslige boka er pornofilmen der Stephen møter sitt store idol, og de to spiller nakne pirater som alternerer om å krabbe på fire.

Da er Eklunds landsmanninne Mian Lodalens «Trekant» mer seriøs. Den er en oppfølger til suksessen «Smuleklubbens skamløse søstre», og handler om lesbiske My som nå har flyttet sammen med vakre Bob. Mens andre (lesbiske) par snakker om barn, lengter My og Bob etter en tredje partner til å sprite opp sitt sexlivet med. De finner en rik vestkantfrue, men lille My skal snart angre på sine fantasier.

Lite hverdag

Lodalen skriver godt og overbevisende. Selv om heller ikke denne boka er egnet til å drive tilbake fordommene om at homser og lesber er en smule sexfikserte. For her er mange hete scener, orgasmer som tetter igjen avløp, gruppesex og hemmelige vågale lesbeklubber. Her er også vektige innlegg i homodebatten, om homovold i Sverige, spørsmålet om barn og adopsjon. Men få hverdagsligheter, som for eksempel hva de skravlende venninnene egentlig lever av, der de disker opp med peniskaker på en av utallige fester. Og merkelig nok, en utrolig banal avslutning, der det også dukker opp en rik, snill og vakker heterofil mann.

Det er ikke bare den yngste forfattergenerasjon som har sex på hjernen. Også den gamle grisen Aleksander Brenning kommer med bok (tilgi meg Brenning, men du er jo bare et psevdonym) Brenning, alias Tor Sæther (1944), brakdebuterte i 1995 med «Trist som en matros». Et omdiskutert, etter min mening fantastisk roman, som fikk en mottagelse ikke ulik Abu Rasuls «Cocka Hola Company».

Brenning i støtet

Men det er begrenset hvor lenge du kan surfe på sjokkbølger. Fire bøker har Brenning skrevet etter det, alle i et heseblesende rått språk («eruptiv prosa» iflg. Øystein Rottem). Og alle sentrert rundt sex; incestiøs Lolita-aktig overgrepsex. Så også her, der hovedpersonen vokser opp i Syd-Afrika. En barndom som stort sett består av overgrep mot ham og mot hans elskede kusine som blir voldtatt og drept av sin halvbror. Jakten på hevn skal liksom danne bakgrunn for hans omflakkende voksne liv, som også er fullt av overgrep: En datter som så vidt kommer seg unna en voldtekt. Skilsmisse og horevenninner. Inntil han som femtiåring finner en nittenåring som muligens kan forløse ham erotisk.

Boka er retningsløs og rotete; halvkvedede viser som tilsynelatende ikke har noen annen hensikt enn å meske seg i det delvis forbudte. Henry Miller er en opplagt inspirasjonskilde, og tanken bak er en femti år gammel maskulin utgave av blant annet «Rosa Prosa»-jentenes forsøksvise frigjøring fra skammen gjennom å skildre det skamløse.

Voldtekt

Brenning er et skoleeksempel på hvor galt det kan gå når du først gir deg hen til kjødet - og ender der. Det er synd han har så lite annet på hjerte, for han kan skrive. Det kan også Helen Walsh i sin pangdebut «Ludder» Den handler om professordatteren Millie O`Reilly og hennes biseksuelle bestevenn.

Boka åpner med at Millie har sex med en kvinnelig prostituert på en kirkegård i Liverpool. Her settes tonen. Millie stjeler kokain, doper seg konstant, voldtar en liten skolejente, har alternativt også sex med menn. Men ingenting av dette som offer. For Millie er sjefen, og har derfor også fått betegnelsen «fremtidens feminist» (fri og bevare oss).

Levd liv

«Ludder» er god nok, skrevet i et direkte litt hakkede språk, med en noe slitsom veksling mellom kompisenes østkantsjargong og professordatterbritisk. Men årsaken til suksessen er vel helst tematikken. Og den kjensgjerning at forfatterinnen selv har levd det hun har skrevet om. For Helen Walsh begynte med dop som tretten åring, og har bl.a. en karriere som horekoblerske bak seg. Hun hevder at selv betegnelsen biseksuell er for snever for hennes legning.

Litterær reality

Det mest påfallende trekk ved dagens pornoprosa er nettopp at det skal skildre levd liv. Med form av skamløs bekjennelseslitteratur blir det et slags litterært reality, der pirringen nettopp ligger i at dette er «sant»: Ut fra teorien om at jo råere, desto sannere. Et slags banalitetens betroelsestyranni, som eter opp alt rundt seg på jakt etter det «bunnløst» ærlige.

Hva om det bare er det? Bunnløst.