Pornoindustrien under lupen

«Alle har noe som er spesielt,» sier Eddie Adams alias kommende pornostjerne Dirk Diggler. Selv har han et velutstyrt underliv og vil gjerne bruke det - på film.

«Boogie Nights» er Paul Thomas Andersons mye omtalte skildring av den amerikanske pornofilmindustriens utvikling fra det relativt uskyldige 70-tallet til noen år ut på 80-tallet.

Riktignok var det ikke mer uskyldig enn at stoff og menneskeforbruk sto i høysetet også før videoen gjorde bransjen enda mer brutal.

Det er snakk om å gå fra vondt til verre.

Pornooffer

Mark Wahlberg spiller unge Eddie, som selv finner det klingende kunstnernavnet Dirk Diggler, idet pornoregissøren Jack Horner (Burt Reynolds) påpeker at han ser ut til å ha «mye godt som bare venter på å komme ut».

Og ganske riktig, Diggler blir stjerne så å si på stående fot, selve diamanten i en brokete skare utøvere av mørkets kunster.

Blant dem er Amber (Julianne Moore), et pornooffer som sniffer kokain og prøver å ringe sin lille sønn nattetid, mens Rollergirl (Heather Graham) gjør alskens seksuelle øvelser uten noen gang å ta av seg rulleskøytene.

Velspilt

«Boogie Nights» er overhodet ingen pornofilm. Faktisk vises ganske lite såkalt eksplisitt sex. Den skildrer sine personer som mennesker med drømmer om rikdom og berømmelse på linje med stuereine skuespillere.

Det er en meget velspilt historie og viser godt den tiltakende brutaliteten i en bransje som eter sine egne barn.

Personlige tragedier står i kø. Her er det snakk om varer og ikke følelser. Dessuten får vi jo se industriens komiske sider, om de er aldri så patetiske.

Paul Tomas Anderson moraliserer heldigvis ikke. Han kunne likevel vært litt strengere med noen av sine objekter, inntatt en klarere holdning til en bransje som utelukkende styres av kynisme og ikke gir særlig håp for sine ansatte etter endt paringstid på lerretet.

I «Boogie Nights» er liksom alle mest velmenende ofre. Litt langdrygt blir det, også.