Pornokampens mor er død

«I HVERT ÅRHUNDRE er det en håndfull forfattere som hjelper menneskeheten videre. Andrea er en av dem», sa stjernefeministen Gloria Steinem. Forfatteren John Berger kalte henne «den mest misforståtte skribenten i den vestlige verden.» For den radikale delen av kvinnebevegelsen var hun noe bortimot en gammeltestamentlig profet. For andre var hun personifiseringen av en rasende, rabiat mannehater. Andrea Dworkin, verdens mest berømte, beryktede og begavede korsfarer mot pornografi og kvinnevold, døde lørdag, 58 år gammel. Ingen av hennes 13 bøker er oversatt til norsk. Likevel har denne kvinnen mer enn noen andre påvirket det rådende pornosynet her til lands.

DWORKIN ELSKET katter og countrymusikk, skrev lyriske oder til havet , og var en følsom og sympatisk samtalepartner. Men på barrikadene, i kjønnskrigen, tok Andrea Dworkin ingen fanger: This lady kicked ass . Hvor mange av dagens feminister kan man si det om? Mens de fleste kritikere av «skjønnhetstyranniet» er flittige brukere av speil og badevekt, var Dworkin en stående provokasjon mot all normert kvinnelighet: en breibent, overvektig, hårete, usminket butch som foretrakk snekkerbukser framfor behå. Mens statsansatte kvinnesaksførere roper «På tide å bli sinte, jenter!» som om det var en invitasjon til selskapslek, vrengte Dworkin ut besvergelser med en stemme som - ifølge en tilhører - lignet «et indre organ - noe blodig, personlig og skadet». Mens vår tids Fett-stimere skriver offentlige søknader om journalistvikariater og «postfeminister» bedriver skeive teoriøvelser på seminarrommet, ønsket Dworkin å skrive tekster som var «mer fryktelig enn voldtekt, mer avskyelig enn tortur, mer nådeløs og opprivende enn mishandling, mer fortvilende enn prostitusjon, mer krenkende enn incest, mer truende og aggressiv enn pornografi.» Selv en rasjonell skeptiker kan ikke unngå bli revet med av hennes suggererende prosa eller rystet av de verbale sprengladningene som detonerer på annenhver side: «Pornografi er nazisme anvendt på kvinnekroppen.» «Under forførelsen tar voldtektsmannen seg bryet med å kjøpe en flaske vin.» «Kvinnene er landet, mennene er hæren, penisene er våpnene, midlet er terror, volden er den såkalte sex.» Dworkin laget kjønnskrigspropaganda på litterært nivå, og overgikk de Sade i seksualvoldelige eksesser.

TANKENE GÅR uvegerlig til en annet nylig avdød amerikansk ikon som dyrket høylitterære franske pornografer. Susan Sontag og Andrea Dworkin var begge jødiske, venstreintellektuelle new yorkere med en fot i 60-tallets kulturrevolusjon. Begge hadde dragning mot både poetisk modernisme og politisk aktivisme. Begge var brilliante essayister og samtidig romanforfattere. Begge var lesbiske, men med uvisst privatliv (Dworkin giftet seg med sin sjelevenn John Stoltenberg(!), forfatter av bøkene «Refusing to Be a Man» og «The End of Manhood».). Begge spilte en merkbar rolle i amerikansk kvinnebevegelse (den ene som Den Store Utenforstående, den andre som Den Store Ytterliggående). Og begge skrev pionértekster om pornografi - som ellers ikke kunne vært mer forskjellige. I «Pornografien som forestillingsverden» (1967) hyllet Sontag seksualiteten som en demonisk kraft hinsides godt og ondt, skildret av fryktløse kunstnere, gjerne med kvinnen i en aktiv hovedrolle. For Dworkin var selv de mest kunstferdige sexfantasier ikke annet enn simpel dokumentasjon på kvinnelivet under patriarkatet: «Den eneste fiksjonen i pornografien er smilet på kvinnens ansikt.»

DET ER LITEN TVIL om hvilket perspektiv som har fått størst gjennomslag. Selv om den nye franske bølge av rå, kvinnelig kunstporno («Baise-Moi», osv.) tilhører Sontag-skolen, har ekkoene av Dworkins slagord preget et kvart århundres internasjonal pornodebatt. Alle som noensinne har sagt «Porno er kvinnefornedrende» eller «Porno er vold mot kvinner», er hennes disipler.

Dworkin kalte sine bøker skjulte selvbiografier. Hun opplevde det første overgrepet som niåring. Etter en Vietnam-demonstrasjon i 1965 ble hun plassert i et kvinnefengsel og utsatt for en traumatiserende underlivseksaminasjon. Hun flyttet til Athen, prostituerte seg for å få mat, og ble mishandlet av kunder. Hun giftet hun seg i Amsterdam med en anarkist som begynte å drikke og slå. Skjendet, forvirret og ensom søkte hun tilflukt hos en venninne som gav henne radikalt lesestoff, bl.a. Kate Millets «Sexual Politics». Da skjønte hun: «Jeg ble slått fordi jeg er kvinne.» Hun begynte å studere eventyrfortellinger, hekseprosessene, kinesisk fotbinding. Hun leste «Historien om O» og fant i pornografien «et kart over mannlig dominans på det seksuelle området, med sex klart definert som dominans og undertrykkelse, ikke som likhet og gjensidighet».

DET SIER SEG SELV at sadomasochistiske romaner ikke egner seg som lesning for en mishandlet kvinne. Dworkin fortjente medfølelse for det hun gjennomgikk, og medhold i at overgrep ikke kan isoleres fra utbredte holdninger og maktforhold mellom kjønnene. Men uhemmet projisering og generalisering er verken god selvterapi eller samfunnsanalyse. Alle menn er overgripere. Alle kvinner er ofre . Det ble Dworkins store innsikt, først utmalt i boka «Woman Hating» (1974) som utkom nettopp mens amerikansk kvinnebevegelse tok farvel med de liberale idealene i den «seksuelle revolusjonen» og begynte å se mannlig og kvinnelig seksualitet som to moralske motpoler, akkurat som de kristenkonservative...

Bekjempelse av virkelig seksualvold havnet helt i skyggen av kampen mot seksuelle framstillinger, med Dworkin som sentral ideolog og agitator. Hun demonstrerte mot filmen «Snuff», holdt tale ved «Ta natta tilbake»-marsjen, skrev antipornobibelen «Pornography»(1981) og deltok i omskoleringen av Linda Lovelace, som plutselig fant ut - etter utgivelsen av boka «Mareritt» - at hun ble truet med pistol under innspillingen av «Deep Throat». Sammen med sin juridsk-akademiske våpendrager Catharine MacKinnon vitnet Dworkin for en Reagan-oppnevnt pornokommisjon og lagde et kontroversielt lovforslag mot porno som kvinnediskriminering, som først ble stoppet i Høyesterett. Et lignende lov ble i 1992 innført i Canada, og førte til politibeslag av lesbisk porno - og to av Dworkins egne bøker.

TIDLIG PÅ ÅTTITALLET fikk Dworkin og Co besøk av Unni Rustad på studietur. Vel hjemme skapte hun en norsk folkebevegelse mot pornografi ved hjelp av fæle lysbilder. Dworkin besøkte selv Norge, og kvinnefrontere har kalt henne «en av de fremste teorileverandørene til antipornobevegelsen i Norge». I dag kan vi fastslå at de engang så radikale ideene er autorisert av stortingspolitikere og instituert i statsapparatet. På Likestillingssentrets nettsider hylles nå Dworkin som en «banebrytende feminist» som talte mot «pornografiens og prostitusjonens sadisme». I et intervju nestleder Mona Larsen-Asp gjorde med autoriteten i 1996, leser vi at vold og utnyttelse ligger i maskulinitetens vesen, at porno nesten ikke viser samleier, og at pro-porno-feminister forsvarer undertrykking av kvinner. Så sent som 29. september i fjor skrev likestillingsdirektør Long Litt Woon et lenge debattinnlegg i Aftenposten som var lite annet enn en dworkinsk pornoanalyse oversatt til norsk byråkratspråk.

JODA, SEX SELGER som aldri før i alle medier. Dworkin døde som en marginalisert figur, nedbrutt av helseplager, bitter på andre feminister (ikke minst i Clinton-Lewinsky-saken, der hun selv støttet den republikanske inkvisisjonen!) og - fullstendig uvitende om sin vedvarende innflytelse på norsk seksualpolitikk.