Portnersken og ungdomsgeniet

Ensidig om vestlig materialisme.

BOK: Når slutter en god roman å være god? Under lesningen av «Pinnsvinets eleganse» skiftet opplevelsen min fra forventning til skuffelse, og så irritasjon. Grunnen er ikke dårlig språk eller manglende evne til erkjennelser; språket sitter og erkjennelser er det flust av her, i form av ressonninger over filosofi, idéhistorie, gjennom sivilisasjonskritikk og beske betraktninger om menneskenaturen. Men noe er det som får denne boken til å slukne og bli mer av en lettvekter enn den er ment å være.

Enkelt sagt handler det om en portnerske, Reneé, og den svært tidlig modne og intelligente Paloma, som er tolv år og yngste datter av forlorne radikalerforeldre. De veksler om å fortelle historien, med vekt på Reneé. Ideen er god: Portnesken lever et hemmelig liv som ensom kunstelsker og hjemmefilosof, men opptrer utad som den mest nitriste kjerringa tenkes kan, av frykt for å bli oppdaget som intellektuelt overlegen beboerne.

Stillestående

Hun hengir seg til cinematiske orgier med regissører som japanske Ozu på bakrommet, leser romaner og beundrer flamsk maleri, og har godtatt sin skjebne.

Det har ikke Palomar, som bor i samme leiegård. Hun er plaget av tomhetene som familien produserer, og har et kjølig og nærmest kirurgisk forhold til verden, som hun mener å gjennomskue på alle måter. Derfor har hun også bestemt seg for å ta sitt eget liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som sagt er romanen full av ressonneringer om alt fra fenomologisk filosofi, Wilhelm av Ockham, til fysiske fenomener som speilnevroner, katters vesen og så videre. I begynnelsen virker disse høyttenkende nivåene lovende. Men etter hvert forvandler hele fortellingen seg til en stillestående og ganske forutsigbar affære, som også feiger ut på å gå inn i konflikter og utvikle dem.

Livsglad humanist

Et godt strekk inn i romanen flytter en rik japaner inn blant gribbene i leiegården. Ozu (ja, og i slekt med regissøren) er en livsglad humanist som får en viktig rolle i Reneés og Palomars liv. Barberys beskrivelser av deres fascinasjon for japansk kultur blir her belønnet.

Symmetri er et viktig og problematisk element i konstruksjonen av romaner. Forfatteren forbereder leseren på ting som skal komme –problematisk blir det hvis man tidlig er i stand til å lese hensikten med åten som legges ut; som her. Enda verre er det at sivilisasjonskritikken som Barbery bedriver, med å gyve løs på forbrukermentalitet, materialisme og fremmedgjøring, ikke møter noen av sine motpoler: Palomars og Reneés tanker om folk og fe flyter uberørt gjennom omgivelsenes floskler og manglende erkjennelsesevne –og til slutt drukner Barberys harske utlegninger i samme grunne vann.

Altfor smart

En roman er ikke en kokebok for velmente og vellagede meninger. En roman utlegger spenningsfelter, lar motstridende interesser kræsje, lar dem forandres, skaper erkjennelse gjennom dramatisk utvikling – eller stillstand. Uansett er boken alltid smartere enn forfatteren; spørsmålet er hvor smart. I dette tilfellet dessverre altfor smart; og dermed ender den opp med å bli uintelligent. Det skjer fint lite med personene i romanen; men det er helt klart ikke Barberys intensjon at det skal gå halve boken før noe av betydning skjer. Palomas selvmord forsvinner på veien, og blir med det en påstand vi ikke bryr oss om. I tillegg dynges vi ned av klisjeer: Den kontrollerende lærerinnen, den uthulte og manipulerende psykiateren, den hysteriske raddismoren på antidepressiva, og så videre. Når vi da endelig nærmer oss 345 sider, og vet det som er å vite, med stadig flere høystemte partier som fører oss mot en uventet og ikke helt godt motivert slutt, er det tid for å bli rørt. Om denne boken hadde hatt de nødvendige dybder, ville jeg kanskje ha blitt det.