Portrett av en foraktfull feiging

Troverdig og velskrevet roman.

Les alle de nye bokanmeldelsene 

BOK: I romanen «Venus i pels» inngår Severin von Kusiemski en slavekontrakt med enken Wanda von Dunajew. Ifølge kontrakten har Dunajew makt til å gjøre hva hun vil med Severin.

Begrepet masochisme ble oppkalt etter forfatterens navn, Leopold von Sacher-Masoch. Mannlig masochisme er ofte beskrevet i romaner, men ikke så ofte i den seksuelt ritualiserte formen. I «Happy baby» av Stephen Elliot er masochisme et hovedtema, men ikke som utsvevende glad S/M på swingersklubber. Ikke i det hele tatt. Dette handler om tvang og selvødeleggelse på det vondeste nivået, og ikke minst; om en smerte som ikke forlater hovedpersonen, uten at den må betvinges med ydmykelser, kvelning, nær-døden-opplevelser.

I tenåra ble Theo jevnlig voldtatt av en ansatt på en ungdomsanstalt kalt Stevenson House, hvor han måtte flytte etter at faren ble skutt, og moren døde av multippel sklerose. Institusjonen er egentlig for ungdom med atferdsvansker, og det ble Theo automatisk klassifisert som, selv om hans problem er at han er foreldreløs.

Hjelpeløs

Han blir behandlet deretter, av menn som kunne vært hjelpere, men framstår som Auschwitzvoktere. Gjentatt vold i oppvekståra kan som kjent seinere skape voldsavhengighet hos offeret. For Theo begynner det etter at forholdet til Mr. Gracie er over, og han slippes ut av anstalten, under oppsyn. Ute blant menneskene er han hjelpeløs. Han vil ikke ha sin frihet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Troverdig

I fri og ubehjelpelig tilstand søker Theo til Maria, en jevnaldrende meksikansk jente fra Stevenson House som også har opplevd å bli voldtatt gang på gang. Sammen konkurrerer de om å skade seg selv mest mulig, en kunst Maria er Theo overlegen i, siden hun har en kjæreste som gir henne i monn av det hun vil ha. Theo elsker Maria, men kan ikke gjøre noe mer: Siden de begge er masochister, makter han ikke å oppfylle Marias krav om slag og spark og glødende sigaretter. Og vice versa. Begge vil være snille mot hverandre, og blir sprø av det. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er et sjeldent skeivt og troverdig skildret kjærlighetsforhold. Logikken er sterk; og den kommer langt inne fra.

 ANBEFALES:  Stephen Elliot viser at han har greie på temaet han beskriver i sin roman.
ANBEFALES: Stephen Elliot viser at han har greie på temaet han beskriver i sin roman. Vis mer

«Happy baby» har en elendig tittel, men er en veldig god roman. Stilen er amerikansk realisme, korte setninger, et til dels muntlig idiom, tøft i trynet, sårt innvendig. Men Elliot har tydeligvis så greie på stoffet at han hele tida har overskudd til å skape situasjoner og vendinger som overgår det sjangermessige.

Han ser folk med kjennerens blikk, selvfølgelig hentet ut av et miljø, og heldigvis fra stadig nye vinkler. Hvis det finnes noen innvendinger må det være at den psykologisk er bygget på en årsak-virknings-tankegang som forklarer Theos offerposisjon til overmål, og med det gjør han til en for entydig person. Samtidig har aldri romankunsten forpliktet seg til å utelate psykologisering eller offer-overgriper-tematikk fordi den i utgangspunktet virker åpenbar. Svaret er utførelsen. I «Happy baby» er det ikke offerposisjonen som er poenget; men alt som skjer når noen har den så i blodet, skildringen av selvplagerens tilstand, de lovene som styrer, sinnet som provoseres fram hos de andre.

Nemesis

I en sekvens finner Theo sin nemesis Mr. Gracie, lenge etter at mannen har sluttet å jobbe ved Stevenson House. Theo spionerer på ham, og bestemmer seg for å konfrontere jævelen med det han har gjort. Vi forventer en voldsom hevn, men møtet blir ikke voldsomt på den måten vi forventer det. Det er bra litteratur. Theos tvangsmessige blikk skaper en begrensing og forvridd logikk som styrker fortellingen. Den blir utlagt i stumper og stykker, lik en ødelagt kropp, med utelatelser og uavsluttede linjer. Gangen er reversibel, og ender opp i familiens helvete -og ro. Det er et stort pluss at Stephen Elliot velger uavsluttede portretter som er presise og nærgående, framfor å fylle ut så mye som mulig av bildet.

John Erik Frydenlunds oversettelse ser bra ut, med et par unntak. For eksempel bør «You\'re untouchable» bli til noe annet enn «Du er urørbar».

Denne verdenen av servitører, butikkekspeditører, strippere og knarkere minner mer om Jean Genets «Tyvens dagbok» enn Charles Bukowskis mandig-såre alkisunivers. Dette er ikke et liv man tross alt har lyst til å prøve seg på. Det handler om gutten som aldri ble voksen, som oppsøker sine plageånder om og om igjen, og dyrker dem. På den ene siden fyres man opp og forbanner Theos fatalistiske selvpining. På den annen side sier romanen, upolemisk i sin implisitte stil, mye om hvilke syke mekanismer som begynner å virke når et samfunn baserer seg på at tvang, voldelige metoder og fremmedgjøring er midlene som skal brukes for å skape orden i rekkene. Også blant de yngste og mest sårbare. Å ja. Anbefales.